Sak nr. 1370 Sak nr. 1370: Nødhjelp – storfe – død etter trommesyke

Kategori
245
Dyr
98
År
2005
Referansesaker

Sak nr. 1370: Nødhjelp – storfe – død etter trommesyke

Rettsrådet mottok brev fra Mattilsynet- seksjon for tilsyn –Regionkontoret for … datert 06.10.05 i anledning av at veterinær X ble innklaget til Mattilsynet for å ha rykket ut for sent til et tilfelle av sykdom på ku tilhørende A den 05.04.05.

Rettsrådets uttalelse:

Rettsrådet mottok brev fra Mattilsynet- seksjon for tilsyn –Regionkontoret for … datert 06.10.05 i anledning av at veterinær X ble innklaget til Mattilsynet for å ha rykket ut for sent til et tilfelle av sykdom på ku tilhørende A den 05.04.05. Innklageren A sendte også krav til veterinæren om ”Erstatning for tap av dyr grunnet manglende vilje fra veterinær” datert 07.04.05.

Mattilsynet ønsker at rådet uttaler seg om:

”fra hvilket tidspunkt X, ut fra de foreliggende opplysninger han fikk eller burde ha skaffet fra dyreholder, eventuelt hadde plikt til å rykke ut og yte øyeblikkelig hjelp, jf dyrehelsepersonelloven § 14. Inkludert i dette punktet ligger den veterinærfaglige vurderingen av hvorvidt gassopphopning i vomma som indikasjon på potensiell trommesjuke eller annen alvorlig tilstand, krever umiddelbar utrykning, eller om dyrehelsepersonellet oppfyller sine plikter ved i første omgang å gi råd og veiledning, og da heller avventer utrykning til dyrets tilstand eventuelt utvikler seg til det verre”

”andre problemstillinger i saken”.

Unormal gassansamling i vomma (rumen) med utspiling/oppblåsning i venstre flanke er et symptom ved flere sykelige tilstander hos storfe. Ved betydelig utspiling/ oppblåsning foreligger tympani (trommesyke), og dette er en alvorlig tilstand som raskt kan utvikle seg til en livstruende tilstand. Trommesyke krever derfor rask behandling. Ved vurdering av tilstandens alvorlighetsgrad over telefon er det derfor viktig å foreta en detaljert utspørring om dyrets tilstand, som for eksempel: Varighet av symptomene, grad av utspiling i venstre flanke, om dyret er urolig, smerteytringer og pustevansker.

Ut fra veterinærens redegjørelse av 20.04.05 vurderte han ikke ved første gangs konsultasjon kuas tilstand til å være så kritisk at den krevde øyeblikkelig reaksjon fra hans side. Imidlertid opplyste han at han i ettertid ikke var fornøyd med kommunikasjonen med husdyreier, idet han mener han kunne ha stilt flere spørsmål og dermed hatt bakgrunn for å vurdere alvoret i situasjonen mer nøyaktig ved første henvendelse. Kua hadde tidligere vist lignende symptomer og blitt behandlet for disse, og det hadde vært problemer med dårlig grovfôr i besetningen. Rettsrådet er enig med veterinæren i at dette kunne tyde på en mer kronisk tilstand, og at det kunne tale mot at det dreide seg om en alvorlig akutt trommesyke. Graden av gassansamling (oppblåsning i venstre flanke) går ikke fram av de foreliggende opplysninger. Veterinæren foreslo behandling med matolje pr. os og tilrådde å se an utviklingen. Ved en moderat ansamling av gass er dette adekvat behandling. Samtidig kunne veterinæren allerede da ha foreslått å leie kua ut for å få stimulert vommotorikken, og for deretter å stille den høyt med forparten.

Rettsrådet vil likevel hevde at med tanke på faren for rask utvikling av alvorlig tympani burde veterinæren bedt husdyreieren ringe på nytt etter ca. en halv time. Veterinæren anfører selv i sin redegjørelse at ”I de tilfellene gassopphopningen i vomma fortsetter å øke, får vi, som regel innen en halv time, ny oppringning med beskjed om en klar forverring av tilstanden”.

Tatt i betraktning kuas mulige alvorlige tilstand, og at veterinæren ikke kjente husdyreieren og antok at han kunne være uerfaren, mener rettsrådet at veterinæren forholdt seg for passivt ved ikke å holde seg løpende orientert om utviklingen av tilstanden, enten ved å presisere at han måtte ringes opp om kua ikke ble bedre innen en halv time, eller ved selv å ta kontakt for å forhøre seg om tilstanden. Han kunne da ha skaffet seg et bedre grunnlag for å vurdere pasienten.

Eieren tok ny telefonkontakt med veterinær X etter godt over en time og opplyste om at tilstanden ikke var blitt bedre. Veterinæren mente denne gang at kua burde undersøkes, men vurderte tilfellet til å ikke være så alvorlig at den måtte undersøkes straks. Han valgte å ytterligere se det litt an. Etter rådets mening feilvurderte veterinæren tilstanden på dette tidspunkt. Fordi eieren ringte på nytt og uttrykte bekymring for dyrets tilstand, og fordi det ville ta minimum 30 minutter å komme til stedet, burde veterinæren straks ha rykket ut.

På bakgrunn av at kua raskt ble verre etter 2. gangs oppringing var det på dette tidspunkt ikke sannsynlighetsovervekt for at kua kunne ha vært reddet om veterinæren straks hadde reist til dyret. Imidlertid er det etter rådets mening sannsynlighetsovervekt for at kua kunne ha vært reddet hvis veterinæren hadde rykket ut ved 1. gangs henvendelse eller holdt seg løpende orientert som nevnt ovenfor, og således reist ut på bakgrunn av en bekymringsmelding innen en halv time etter forrige oppringing.

Rettsrådet mener derfor etter en samlet vurdering at det er grunnlag for å hevde at veterinæren handlet erstatningsbetingende uaktsomt.