Hunden var på det tidspunkt oppstallet hos B, sønn av eieren A. Symptomene gjenkjentes som tegn på magedreining, da de hadde opplevd det samme med denne hunden for en tid tilbake. Situasjonen ble den gang løst ved å tappe ut innhold fra magesekken via svelgsonde.
Hunden ankom R Dyreklinikk den 09.09.12 kl. 18.33 og ble tatt hånd om av vakthavende veterinær, X, sammen med veterinær Y. Veterinærene fikk mistanke om magedilatasjon/dreining og beskrev i journalen at hunden hadde meget utspilt buk og mye slim fra luftveier/spiserør. Hunden hadde meget påkjent almenntilstand, men øvrige kliniske funn er ikke beskrevet i journalen. Da veterinærene prøvde å legge ned svelgsonde, kom det ut store mengder med slim, og de lyktes ikke å få sonden på plass i magesekken. Selv etter premedisinering med beroligende og smertestillende legemidler, lyktes det ikke å føre ned sonden, og magesekken ble mer utspilt. Veterinær Y informerte B om at den eneste mulighet for å redde hunden, var operasjon. Det ble informert om risikoen ved et slikt inngrep på en påkjent hund. Avlivning var også diskutert, men eiers sønn ønsket ikke dette på det tidspunkt. Kostnader ved operasjonen ble ikke diskutert.
Operasjonen er beskrevet i veterinærens journal. Det ble foretatt åpning av buken, tømming av en meget utspilt magesekk, skylling av buken og fiksering av magesekken. Hundens tilstand var stabil under hele inngrepet. Selve operasjonen tok ca. 40 minutter, og hunden våknet rolig etter operasjonen. Imidlertid ble den senere på kvelden dårligere og fikk ifølge journalen høy feber (40°C). Den ble behandlet med væske og antibiotika iv og ellers gitt støttebehandling (oksygen, smertebehandling). Veterinæren ble enig med B om at hunden skulle oppstalles til morgenen etter for nærmere overvåkning gjennom natten. Hunden døde imidlertid om natten.
Hundens eier, A, klager på veterinærenes behandling av hunden og anfører følgende klagepunkter:
• At veterinærene ikke hadde kunnskap om bruk av «slangemetoden»
• De benyttede prosedyrer under operasjonen
• Mangel på informasjon om risiko ved operasjonen
• Mangel på informasjon om kostnader ved operasjon
Rettsrådets vurdering
Innledningsvis vil rådet bemerke at magedilatasjon/magedreining er en akutt og livstruende situasjon der hunden må under behandling raskt. Ofte vil hunden være allment svært dårlig, og allmenntilstanden vil ofte være retningsgivende for prognosen etter en operasjon eller annen behandling. Operasjon med fiksering av magesekken er det eneste alternativet dersom det foreligger en dreining, mens evakuering av gass/fôr ved innstikk gjennom bukvegg og bruk av svelgsonde er mulig alternativer dersom det bare foreligger en dilatasjon.
Det er korrekt å føre ned slange i gjennom svelget og spiserøret og ned i magesekken når en har mistanke om ventrikkeldilatasjon/torsjon. Det kan være vanskelig å føre ned sonden dersom trykket i ventrikkelen er stort, enten på grunn av innholdet i form av gass eller fôr, eller at det foreligger en dreining av magesekken, slik at spiserøret ved innmunningen til magesekken er klemt sammen. Det kan være nyttig å evakuere gassen via en kanyle gjennom huden inn i ventrikkelen, før en legger ned sonden. Dersom dette ikke lykkes, må en gå videre kirurgisk, åpne til bukhulen, dreie ventrikkelen tilbake og tømme den for innhold. Ventrikkelen kan i noen tilfeller være så full av fôrrester at magen må tømmes manuelt. Da er det alltid en risiko for forurensning, men veterinærene har i dette tilfellet håndtert dette korrekt ved å gjennomføre grundig skylling etter at såret i ventrikkelen ble lukket. Det ble journalført at ventrikkelen ble fiksert. Dette er en viktig og korrekt prosedyre for å unngå tilbakefall av magedreining.
Journalen er mangelfull i sin beskrivelse av hundens kliniske status ved ankomst og videre etter operasjonen. I operasjonsbeskrivelsen mangler det en beskrivelse av graden av dreining, samt miltens tilstand. Dersom det foreligger samtidig dreining av milten, vil miltens sirkulasjon være forandret med tromber i blodkarene. Det kan da foreligge indikasjon for å fjerne milten.
Det er ikke journalført at eiers sønn er informert om tilstandens alvor, risiko ved operasjon eller prisoverslag. Det er vanlig praksis er at veterinær og eier eller dennes representant samtaler om hva en operasjon vil koste. Veterinæren kan da gi et sannsynlig overslag over prisen, slik at eier har mulighet til å vurdere andre alternativer. I dette tilfellet ønsket eiers sønn å redde hunden, og på grunn av manglende evakuering av gassen gjennom svelgsonden, var kirurgisk inngrep et korrekt valg.
Det foreligger ingen opplysninger om at hunden er obdusert, og dødsårsaken er således i dette tilfellet ukjent.
Rådets konklusjon:
Ut fra operasjonsbeskrivelsen kan rådet ikke se at det er gjort faglige feil ved behandlingen av hunden Una.
Rådet mener at veterinærene ved R Dyreklinikk ikke har handlet uforsvarlig etter dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.