Sak nr. 1554 Sak nr. 1554: Hest med sårskader v/ koder bakbein

Kategori
245
Dyr
97
År
2013
Referansesaker

Sak nr. 1554: Hest med sårskader v/ koder bakbein

Mattilsynet, Regionkontoret for … mottok i brev av 25.01.12 klage på veterinærbehandling av en hest med sårskader på begge bakbein den 14.01.11.

Rettsrådets uttalelse:


Saken gjelder en Engelsk fullblods vallak født 2008, eier A. Hesten ble skremt under trening, slet seg fra eieren, løp ut og skadet seg ca. kl. 20.00 den 14.10.11. Eier kontaktet klinikk R for å få en vurdering av skaden, og etter ca. en time kom veterinær X til stallen. Han beskrev i sin journal at hesten hadde sårskader dorsalt for begge kodeledd på bakbeina ca. 5 x 3 cm, med mulig skade til ledd, sener og ligamenter. Han prøvde å berolige hesten for å undersøke sårene nærmere, og forsøkte også å lokalbedøve området rundt det ene såret, men lyktes ikke med dette. Han desinfiserte sårene og la på bandasje. Eier anførte i sin klage at veterinæren umiddelbart ville sy sårene. Videre påpekte han at veterinæren brukte alkoholholdig desinfeksjonsvæske (Antibac til overflate) til å rengjøre såret på venstre bakbein. Videre vasket han sårene med jodosan, og la på en bandasje med Animalintex. Veterinæren journalførte at han gav hesten det betennelsesdempende legemiddelet flunixinmeglumin (Finadyne®, 10 ml) og det antibakterielle legemiddelet benzylpenicillinprokain (Penovet®, 40 ml).

Veterinær X anmodet eierne å oppsøke klinikk neste dag, og hesten ble behandlet på Klinikken på S den 16.10.11. Den hadde ifølge journal fra behandlende veterinær en perforasjon til kodeleddet høyre bakbein og skader i strekkesena. Leddet ble skylt, og sårene rengjort og bandasjert. Hesten ble fulgt opp og stod dårlig på høyre bakbeins kodeledd ble skyllet på ny under full narkose den 18.10.11. Etter dette restituerte hesten.


Mattilsynet ba i brev av 04.12.12 Det veterinærmedisinske rettsråd om en vurdering av følgende forhold:

Kan vi forvente at en praktiserende veterinær har kunnskap og erfaring nok til å sedere en hest på en slik måte at det lar seg gjennomføre tilstrekkelig og nødvendige undersøkelser av sykdom/skade?
Veterinærens behandling av sårene.
Dyreeier opplyser om at veterinæren ville forsøke å sy kuttskadene. Veterinæren journalførte ikke at han vurderte å sy sårene, men opplyste i brev til forsikringsselskapet at sutur ikke var mulig fordi hesten var urolig. Han journalførte imidlertid at han mistenkte skade til ledd.
Mattilsynet legger til grunn at veterinæren ville forsøke å sy kuttene og ønsker rådets faglige vurdering av dette.
Skal man forvente at praktiserende veterinærer skal kunne gjennomføre skylling av ledd på hest på en stall med normal hygienisk standard?
Mattilsynet ønsker at rettsrådet vurderer saken i forhold til dyrehelsepersonellovens § 13, kapittel 3 om dyrehelsepersonells plikter og rettigheter, og § 23 om forsvarlig virksomhet. Rådet står fritt til også å uttale seg om andre relevante sider av saken.

Rettsrådets vurdering
Rettsrådet mener det må forventes at praktiserende veterinærer som utfører veterinære tjenester for store dyr har kunnskap og erfaring nok til å sedere hest i felt på en slik måte at det lar seg gjennomføre tilstrekkelig og nødvendig undersøkelse av sykdom/skade. Imidlertid vil dette avhenge av forholdene på stedet og dyrets tilstand. Dersom det foreligger mulighet for kyndig assistanse av annen veterinær innenfor rimelig tid, bør veterinæren vurdere å tilkalle vakthavende kollega eller rådføre seg med vedkommende kollega (§ 23 nr. 2 og 4). I dette tilfellet var det en veterinær på vakt som kunne ha bistått innen rimelig tid (ca. en times reisevei).

Når det gjelder veterinærens behandling av sårene, er det såpass stort avvik mellom eiers og veterinærens beskrivelse av selve sårbehandlingen, at rettsrådet vanskelig kan uttale seg om dette. Veterinærens journal beskriver ”desinfectant bandage”, og dette var i så fall en adekvat løsning da han ikke oppnådde en mer inngående sårundersøkelse og behandling. Dersom eiers opplysning om at såret ble vasket med sprit (Antibac til overflate) er korrekt, så er denne prosedyren kritikkverdig.

Rettsrådet vil for øvrig bemerke følgende til behandlingen om kvelden den 14.10.11: Hesten fikk 10 ml Finadyne® (flunixinmeglumin) og 40 ml Penovet®, altså fikk den i alt 12 g benzylpenicillinprokain. Rådet er av den oppfatning at dette ikke er adekvat antibakteriell behandling. Det er sannsynlig at såret var kontaminert med en blanding av grampositive og gramnegative bakterier. Benzylpenicillin har minimal effekt mot de fleste gramnegative bakterier. Det vil dessuten trolig ikke oppnås terapeutiske konsentrasjoner i det infiserte leddet med denne legemiddelformuleringen.

Når det gjelder leddnære sår, er sårdiagnostikken helt vesentlig. Ved siden av å bestemme graden av forurensing, om det er fremmedlegemer i såret m.v., må veterinæren få brakt på det rene om det er perforasjon inn til leddet. Dersom sårets karakter og lokalisasjon i forhold til leddutposninger ikke avklarer om såret går inn til leddet, må veterinæren gjøre en diagnostisk injeksjon med egnet væske, f.eks. saltvann et annet sted på leddet og deretter bruke en tilstrekkelig mengde og trykk ved injeksjonen for å se om denne væske kommer ut gjennom såret. I denne prosedyre inngår også å evaluere leddvæskens konsistens og farge m.v. og eventuelt ta ut prøve for senere bakteriologisk undersøkelse.

Dersom såret går inn til leddet, må en raskest mulig rette behandlingen mot selve leddet for å unngå at en leddinfeksjon etablerer seg, da en etablert kronisk leddinfeksjon ofte vil gi en permanent halthet.

I denne prosedyre inngår skylling av leddet, det deponeres antibiotika i leddet og hesten må behandles med bredspektret antibiotika generelt.

Dersom såret er stort, kan man etter revidering sy deler av det sammen, men det er betenkelig å lukke såret helt slik at en ikke får drenert leddhulen. Det å lukke leddnære sår når det foreligger en perforasjon til leddet er således faglig uforsvarlig.

Ut fra veterinærens journal kan det synes som om veterinæren ikke har hatt tilstrekkelig oppmerksomhet knyttet til disse forhold. Han ville sy såret. Såret er beskrevet som 3 x 5 cm og en ville tro at det i utgangspunktet egnet seg dårlig til sying (suturering).

Videre gav han hesten smalspektret antibiotika generelt. Han skrev i journalen om mulig perforasjon til ledd, men ellers ble det ikke foretatt noe eller instruert eier om den alvorlige faren for hesten dette kunne medføre. Hesten var ifølge både veterinær og eier så urolig at den var vanskelig å behandle, men likevel burde han fortalt eier om risiko ved en leddperforasjon og behandlet hesten i tråd med dette ved å gi bredspektret antibiotika

Selv om den initiale behandling ikke var optimal og ikke kunne utføres på stallen, anbefalte veterinæren at hesten ble sendt videre til Klinikken på S jfr lov om dyrehelsepersonell § 23 pkt 4.

Med begrepet «skylling» forstår rettsrådet en terapeutisk prosedyre med rensing av ledd med relativt store mengder væske (1-10 liter). Dette er en såpass spesialisert og krevende prosedyre at det ikke kan forventes at enhver stordyrpraktiserende veterinær på vakt skal kunne beherske dette.

Når det derimot gjelder diagnostisk injeksjon for å fastslå om det foreligger en perforasjon til de mest aktuelle og lett tilgjengelige ledd (som for eksempel kodeleddet), bør praktiserende veterinærer som påtar seg akuttvakt kunne utføre dette. Forutsetningen for dette er for øvrig at prosedyren kan gjennomføres med hensyn til sikkerhet for dyrehelsepersonellet og andre som deltar i håndteringen av hesten (støttepersonell).


Rettsrådets konklusjon
Det er påpekt flere kritikkverdige forhold omkring behandlingen slik som manglende evne til å sedere hesten, utilstrekkelig bruk av antibiotika, samt veterinærens intensjon om å sy kuttsårene uten å forvisse seg om at det ikke var perforasjon til leddet. Veterinæren kunne også ha bedt vakthavende veterinær om assistanse. Etter en helhetlig vurdering mener rettsrådet at disse forhold er av så alvorlig karakter at behandlingen av hesten kan karakteriseres som uforsvarlig etter dyrehelsepersonelloven §§ 13 og 23. I skjerpende retning mener rettsrådet at en virksomhet som benevner seg som «…»[med hest i navnet] skaper en forventning om at disse prosedyrer beherskes.