Sak nr. 1542 Sak nr. 1542: Hund - meningitt

Kategori
119
Dyr
115
År
2013
Referansesaker

Sak nr. 1542: Hund - meningitt

Saken gjelder behandling av hund, boxer, L f. 09.10.2000, tilhørende A og B.

Rettsrådets uttalelse:

Hunden ble syk 03.08.12 og viste symptomer på smerter ved bevegelse av hodet. Hunden var på det tidspunkt under tilsyn av andre fordi eieren var bortreist. Smertestillende legemiddel carprofen (Rimadyl®) (som de hadde i huset) ble gitt uten effekt. Eieren kom hjem 06.08.12 og ga hunden smertestillende legemiddel tramadol (Tramagetic®), som hun hadde hjemme og hadde brukt tidligere da hunden ble operert for livmorbetennelse. Dette hadde noe effekt, og eier ga hunden dette legemiddelet igjen. Senere den 06.08.12 ble hunden undersøkt ved R Dyreklinikk. Hunden viste sterk ømhet ved manipulasjon av hode til tross for medisineringen. Det ble gjort røntgenundersøkelse av rygg hvor en fant spondyloseforandringer i bakre deler av ryggen (eiers opplysning). Videre undersøkelse ble ikke gjort. Det ble anbefalt å gi gabapentin (Nevrontin®) og Rimadyl® som smertestillende. Eier ga Tramagetic® i tillegg om kvelden da hunden var smertepåkjent. Den 08.08.12 var hundens tilstand forverret. Dyreklinikk S ble kontaktet på telefon, og eier og hund ankom S kl.15.29. (…). Denne ettermiddagen var vakthavende ved S veterinær X. Hun utførte en klinisk undersøkelse av hunden og fant at den hadde smerter i rygg, stive framben og krysset bakbena (lammelse bakpart). Veterinærens vurdering ifølge journal var at det forelå skade mellom T4 og L3.

Hunden viste at den fortsatt hadde smerter, og eier ba om at den fikk mer smertestillende. Veterinæren ga ifølge journalen de smertestillende og beroligende legemidlene metadon og medetomidin i to omganger med 10 minutters mellomrom. Etter siste injeksjon ble hunden ifølge eiers redegjørelse bevisstløs. Veterinær X drøftet avlivning av hunden med eier på bakgrunn av hundens alder, en dårlig prognose og av etiske/dyrevernmessige årsaker. Hunden ble avlivet kl 19.00 og sendt til obduksjon. Ifølge obduksjonsrapporten … datert 31.08.12 ble det påvist utbredt mild til moderat lymfocyttær–plasmacyttær og granulomatøs meningitt i cerebrum, cerebellum og spina. Det ble også påvist uttalt spondylose i T10-12, L1-L3 og L6-S1, et lite prolaps i ryggen og arthrose i begge kneledd, milde leverforandringer og svulster i munnhulen (epulis).


Eier klager på:
Feildiagnostisering av hunden
Mangel på utredning/plan for utredning
Manglende medisinsk behandling av hunden
Valget av avlivning på grunnlag av etiske/dyrevernmessige grunner uten å gi eier et valg om videre smertebehandling før videre utredning kunne gjøres dagen etter


Rettsrådets vurdering
Rettsrådet forstår det slik at veterinær X ikke tenkte på diagnosen meningitt som aktuell i dette tilfellet. Imidlertid hadde hunden vist tegn til smerte i nakke/rygg siden fem dager før undersøkelsen 08.08.12. I veterinærmedisinsk faglitteratur framgår det at det ved presentasjon av hunder med nakkesmerte er aseptisk meningitt en diagnose som alltid må vurderes. Videre er steroidresponsiv meningitt den vanligste typen meningitt hos hund og er en ikke uvanlig forkommende lidelse i vanlig veterinær førstelinjepraksis.

Rettsrådet mener det er kritikkverdig at veterinæren ikke vurderte om hunden kunne lide av en steroidresponsiv meningitt. Det ville i så fall vært faglig og dyrevernmessig forsvarlig å innlede steroidbehandling på denne pasienten samtidig med relevant smertelindring. Ifølge eier tilbød hun seg å ha hunden under overvåkning hjemme over natten og bringe den til klinikken neste dag for videre utredning og behandling.

Det framgår av vedlagte korrespondanse at kommunikasjonen mellom veterinær og eier ikke har vært optimal. I noen grad kan dette skyldes at veterinær X måtte gjøre den kliniske undersøkelsen avbrutt av aktivitet med andre pasienter på klinikken. Dette kan ha vanskeliggjort en god og sammenhengende dialog mellom eier og veterinær. Det er uenighet om hvordan eiers bekymring er kommunisert. Eier avviser at hun har uttrykt at det var uutholdelig å vente til neste dag. Veterinæren er av den oppfatning at eier uttrykte dette, men har ikke journalført eiers fortvilelse som medvirkende årsak til at beslutningen om avlivning ble tatt. Veterinæren utdyper heller ikke dette momentet i sin redegjørelse til rettsrådet. Imidlertid hevder hun at det var hennes vurdering av prognosen og muligheter for utredning og behandling som gjorde at hun drøftet avlivning med eier.

Det er uenighet mellom veterinær og eier om begrunnelsen for avliving og hvordan dette ble kommunisert. Rettsrådet må derfor primært legge til grunn veterinærens faglige vurderinger for avlivningen. Veterinæren gir i ettertid en utfyllende redegjørelse datert 24.10.12 der hun begrunner de valg som ble gjort på bakgrunn av mistanken om en alvorlig og uhelbredelig tilstand som også hadde dyrevernmessige sider. I journalen framgår imidlertid ikke de samme begrunnelsene. Beslutning om avliving er journalført på bakgrunn av de kliniske symptomer og dårlig prognose basert på den kliniske diagnosen skade mellom T4 og L3. Steroidresponsiv meningitt er ikke nevnt eller tatt med i beslutningen om avliving.


Konklusjon
Etter rettsrådets vurdering er det brudd på dyrehelsepersonelloven § 23 punkt 3 om forsvarlig virksomhet at veterinæren ikke vurderte mulig diagnose steroidresponsiv meningitt og innledet behandling med tanke på dette.