Rettsrådets uttalelse:
Varmblods ridehest, hoppe, 6 år, «L», var ifølge eier utilpass og lå i brystleie om kvelden den 19.04.12. Den ble samme kveld undersøkt og behandlet for kolikk av vakthavende veterinær X fra …. Ifølge journalen var hoppa liggende og hadde nedsatt tarmmotorikk, pulsfrekvens på 44 per minutt og respirasjonsfrekvens på 16 per minutt da veterinæren ankom stallen. Det var tørr fæces i rektum, men ellers var kliniske funn normale. Ved nedføring av nese/svelgsonden, kom det ifølge journalen ut gass med typisk magelukt. Veterinæren har i sin etterfølgende redegjørelse i brev 02.10.2012 til rettsrådet anført at sonden var korrekt plassert.
Hesten ble ifølge journalen behandlet med spasmolytika, butylscopolamin/metamizole (Buscopan®comp. vet. inj) og smertestillende legemiddel flunixin meglumin (Finadyne ®vet). Veterinær X angir i journalen: «skyller 2 ggr med halv rektaliseringshanske lunkent vann» gjennom nese/svelgsonden. Hesten tok til seg noe væske (melassevann) og viste interesse for stråfôr etter behandlingen.
Dagen etter, den 20.04.12, var hesten ifølge eier «slapp». Veterinær Y ble tilkalt og ankom klokken 10.00. Veterinær Y ga ifølge journalen de beroligende og smertestillende legemidlene detomidin (Cepesedan® vet.) og butorfanol (Dolorex® vet) intravenøst, samt Finadyne® intravenøst og igangsatte også intravenøs væskebehandling (20 liter Ringers acetat). Det foreligger ikke skriftlige nedtegnelser om hestens kliniske tilstand fra dette besøket. Ifølge eiers redegjørelse var væskebehandlingen fullført i løpet av 2 timer.
Senere på dagen ble veterinær Y på ny tilkalt fordi hesten etter endt væskebehandling ifølge journalen var blitt akutt verre. Ved ankomst, ca. en halv time etter oppringing, observerte veterinæren at det rant mye væske fra munn og nese hos hoppa. Hesten fikk på ny beroligende og smertestillende legemidler i form av Cepesedan®, Dolorex® og Finadyne®. Det ble lagt ned nese/svelgsonde, og hesten ble deretter sendt til klinikk R for videre oppfølging.
Ved ankomst klinkk R var hesten svært påkjent med respirasjon på mellom 60 og 70, kalde ekstremiteter og grålig farge på slimhinnene (jf journal fra klinikk R). Det kom luft og skummende blodtilblandet væske fra den inneliggende sonden, så det ble konstatert at den var plassert i luftrøret. Luftveiene ble endoskopert, og det var rikelig med skummende blodtilblandet væske i luftrøret. Hesten hadde laktat på 15 mmol/l og hematokrit på 65 %. Rettsrådet har fått opplyst fra klinikk R at den ble avlivet med en overdose av legemiddelet pentobarbital (Mebumal 40%).
Ifølge obduksjonsrapporten forelå følgende diagnoser:
Akutt stuvning og ødem, lunge
Magesår (ulcus), kjertelmukosa, multifokal, markert
Tubulointerstitiell nefritt, akutt, fokal, (hematogen) høyre nyre
Interstitiell nefritt, kronisk, multifokal, moderat, venstre nyre
Oppnevnelse av sakkyndig
Rettsrådet besluttet på møte den 14.02.13 å oppnevne professor … ved … som sakkyndig. Et mandat til den sakkyndige ble utarbeidet og oversendt partene for eventuelle kommentarer i brev datert 04.03.13. Det ble innen fristen mottatt merknader fra veterinær X. Disse ble sendt i kopi til eiers advokat A i brev datert 25.03.13. Endelig mandat ble oversendt den sakkyndige i brev datert 23.04.13. Sakkyndiges uttalelse ble mottatt i brev datert 14.05.13, og kopi ble oversendt partene for eventuelle merknader den 21.05.13. Det ble mottatt merknader fra veterinær X i brev datert 05.06.13 og fra advokat A i brev datert 06.06.13. Partene fikk oversendt kopi av hverandres merknader i brev datert 13.06.13.
Rettsrådets vurdering
Obduksjonen av hesten påviste lungeødem. Det er uvanlig med lungeødem hos hest. Det er svært uvanlig at det utvikles lungeødem på voksne, stående hester når de får væske, og væsken bare blir gitt via en enkelt venflon uten annet trykk enn gravitasjonskraften. Væskebehandling blir rutinemessig gitt til de fleste kolikkhester.
Det er godt kjent i veterinær hestepraksis at det er mulig å plassere nese-svelg sonden feil under innlegging slik at den kommer i luftrøret i stedet for i spiserøret. Dette skjer vanligst hos hester som ikke vil svelge sonden. Det er derfor viktig å forsikre seg om at sonden ligger riktig før man gir væske gjennom denne. Dette gjøres ved palpasjon av sonden i spiserøret. Etter rettsrådets mening er det ikke tilstrekkelig å kjenne magelukt fra sondeåpningen som eneste bekreftelse på riktig plassering. Det må anses som kritikkverdig av veterinær X at han baserte sin forsikring om korrekt plassering av sonden på et slikt grunnlag alene.
Det ble ikke beskrevet dramatiske symptomer fra luftveiene etter at sonden ble lagt ned den 19.04.12. Det var beskrevet at det senere (ved veterinær Ys andre besøk den 20.04.12) kom mye væske fra nese og munn hos hesten. Erfaringsmessig kan det, selv med den viskøse væsken parafin i luftveiene, gå opp til ett døgn, av og til flere, før hesten får symptomer på lungeødem, slik som sterk hoste, men hesten vil etter hvert utvikle ARDS (acute respiratory distress syndrome). Det at hosterefleksen i slike tilfeller ikke er så fremtredende hos hest, er også nevnt i litteraturen: “Horses are unusual in that they tolerate the entry of foreign material into their trachea without it inducing the severe cough response seen in most other species” (B. McGorum et al. Equine Respiratory Medicine & Surgery).
En annen mulig årsak til utvikling av lungeødem enn væsketilførsel til lungene på grunn av feilplassert sonde, er «fluid overload», dvs tilførsel av for store mengder væske ved intravenøst væskebehandling. Den 20.04.12 ga veterinær Y hesten 20 l Ringers acetat intravenøst. Denne væskemengden anses som adekvat innenfor angitt tidsperiode.
En av årsakene til overbelastning på grunn av relativt for mye væske, kan være dårlig funksjon i venstre hjertehalvdel. Veterinær X har i journalen nedtegnet at hesten hadde en systolisk bilyd grad 2, og han anfører i sin redegjørelse at et påkjent hjerte sammen med rask tilførsel av væske intravenøst kan utløse lungeødem.
Det er ikke sannsynlig at funnet av «systolisk bilyd grad 2 » hos denne hesten kan settes i sammenheng med utviklingen av lungeødem. På generelt grunnlag mener rådet at det er lite sannsynlig at en hest med en lavgradig systolisk bilyd kan ha så nedsatt funksjon av venstre hjertehalvdel at dette kunne indusere lungeødem. Bilyden kan ha vært en fysiologisk bilyd. Det er ikke uvanlig å høre en systolisk bilyd på hjerte på en noe påkjent hest. Det ble ikke funnet forandringer på hjertet ved obduksjonen.
Med støtte i den sakkyndiges uttalelse mener rådet at det er svært lite sannsynlig at den intravenøse væsketilførselen alene kan ha ført til de symptomer som hesten hadde. Rettsrådet kan imidlertid ikke utelukke at væskebehandlingen i kombinasjon med bruk av de legemidlene som veterinær Y oppgir at hun brukte den 20.04, i noen grad kan ha framskyndet utviklingen av og/eller forverret et allerede eksisterende lungeødem. Forløp og symptomer i dette tilfellet tilsier at det er sannsynlighetsovervekt for at hesten fikk væske, dvs. i dette tilfelle rent vann, i luftveiene ved første gangs behandling den 19.04.12.
Rettsrådets konklusjon
Etter rådets vurdering er det overveiende sannsynlig at årsaken til det fatale lungeødemet er feilplassering av nese-svelg sonden, noe som resulterte i at hesten fikk vann i lungene ved veterinær Xs behandling den 19.04.12.
Rettsrådet finner at veterinær X handlet faglig uforsvarlig da han ikke i tilstrekkelig grad forvisset seg om at sonden var korrekt plassert i spiserøret. Dette forholdet må anses som et brudd på dyrehelsepersonelloven § 23 om forsvarlig virksomhet.