SAK NR. 1520: TISPE – LIVMORBETENNELSE

Kategori:
119
Dyr:
115
År:
2011
Referansesaker:
SAK NR. 1520: TISPE - LIVMORBETENNELSE

Rettsrådets uttalelse:

Rettsrådet har mottatt en klage fra en oppdretter og eier av shetland sheepdog, «L» som bodde hos fôrvert. Klagen gjelder veterinærens manglende opplysning til oppdretteren (eier) om akuttisert sykdom og behov for operativ behandling av livmorbetennelse hos tispen da fôrverten konsulterte veterinær.

Saken har to sider; om veterinærens behandling var faglig korrekt, og deretter om opplysningsplikten i henhold til dyrehelsepersonelloven § 22 er oppfylt.

«L», f 2007, hadde født én valp den 23.04.11 og ble sendt til tilbake til fôrverten da valpen var fem uker gammel (30.05.11). Ifølge informasjon fra fôrverten var hunden da i dårlig form og hadde blodig utflod. Det gikk 14 dager før veterinær X ved R Dyreklinikk ble oppsøkt. Tispa var fortsatt i dårlig form, hadde rektaltemperatur 38,6 °C, mørkfarget utflod, forøket drikkelyst og urinerte ofte. Veterinær X vurderte tispa som allment påkjent, slapp, nedstemt og med karinjiserte slimhinner. Ultralydundersøkelse viste moderat væskefylt livmor uten nærmere beskrivelse av størrelsesforhold. Det ble registrert brunt utflod.

Fôrverten forsøkte å få kontakt med oppdretteren (eier) telefonisk om morgenen den dagen de besøkte veterinæren. Da sykdommen ble vurdert som akutt, ble det besluttet å operere hunden uten å gjøre flere forsøk på å kontakte eier. Veterinæren valgte å forholde seg til fôrverten som hadde den daglige omsorgen for tispa, og som også er forsikringstaker.

Veterinæren angir i sin redegjørelse av 12.09.11: «Pyometra /livmorbetennelse er etter vår oppfatning en akutt sykdom .….» «Jeg anbefaler at tisper med livmorbetennelse ovariehysterektomeres da vi har dårlig erfaring med medisinsk behandling. Tilbakefallsprosenten er stor, og det medfører ytterligere belastninger for tispa».

Veterinæren trekker videre inn i argumentasjonen den etiske og moralske plikten en har overfor hunden, og at det ikke var tilrådelig å avle videre på tispa av hensyn til dyrevelferden. Dette underbygges videre fra veterinæren som mener at oppdretteren har drevet rovdrift på hunden.

Rettsrådets vurdering
Livmorbetennelsen hos denne tispa var ikke en typisk pyometra som vanligvis opptrer etter løpetid hos den godt voksne, nullipare, kjønnsmodne tispe (gjennomsnittsalder 8,5 år). Denne tispa hadde forlenget blødning fra kjønnsåpningen etter en fødsel, og det er sannsynlig at det dreide seg om en forsinket involusjon av placentaområdene i livmoren, eventuelt med en komplikasjon med infeksjon (metritt). Kirurgisk behandling av en typisk livmorbetennelse er ovariehysterektomi og er førstevalget ved en alvorlig og akuttisert pyometra. Kirurgisk behandling er en definitiv behandling når det gjelder tispas framtidige verdi som avlsindivid. Medisinsk behandling alene av en pyometra er ikke aktuelt hos kritisk syke dyr og har begrenset effekt da tilstanden ofte recidiverer etter neste løpetid. Derimot behandles ofte en post partum metritt medikamentelt med god effekt, og kunne vært forsøkt i dette tilfellet, særlig fordi dette var en åpen drenerende metritt (åpen livmorhals). Ut fra veterinærens beskrivelse av tispa var hunden ikke kritisk syk ved konsultasjonen selv om den var noe allment påkjent.

I dyrehelsepersonelloven § 22 står det: «Dyrehelsepersonell skal uoppfordret gi dyreeieren eller dennes representant, opplysninger om undersøkelsesmetoder, diagnoser og aktuelle behandlingsalternativer og prognose».

Etter rådets oppfatning må fôrverten være å anse som dyreeiers ”representant” i dette tilfellet, og dermed som rett subjekt for de opplysninger veterinæren etter bestemmelsen plikter å gi. Hvilke fullmakter fôrverten utover dette hadde til å ta beslutning om operativ behandling av hunden, er et avtalerettslig forhold mellom eier og fôrvert som Rettsrådet ikke uttaler seg om.

Rettsrådets konklusjon
Rettsrådet mener det ikke var tilstrekkelig faglig grunnlag for å vurdere situasjonen som så akutt at en hasteoperasjon av hunden var påkrevd. Det kan likevel ikke anses som uforsvarlig etter dyrehelsepersonelloven § 23 at veterinæren valgte operativt inngrep uten først å forsøke medikamentell behandling.

Etter Rettsrådets vurdering handlet veterinæren ikke i strid med opplysningsplikten i dyrehelsepersonelloven § 22 da hun med hensyn til aksept for gjennomføring av operasjonen forholdt seg til fôrverten som hadde daglig ansvar for hunden.