Rettsrådets uttalelse:
A kontaktet R Dyrehospital den 15.02.11 fordi hennes tre år gamle Jack Russel terrier ”L” hadde spist sjokolade. Eier var borte fra hunden mellom kl. 12.50 og 14.20, og da hun kom hjem, oppdaget hun at L hadde fått tak i melkesjokolade, og inntatt deler av denne. Eier anfører i sin klage at hun anslo mengden til 45 g. Etter flere forsøk på å komme i kontakt med veterinær, fikk hun svar hos X, som ba henne komme til R Dyrehospitals avdeling på S. Hun fikk time kl. 15.00. Eier opplyste at maksimum inntak var 50 g, og at hundens vekt var 6,2 kg. I veterinærens journal er vekten angitt til ”rundt 6 kg.” Hunden ble undersøkt klinisk, og fikk bariumsulfat og medisinsk kull pr. os. Den ble videre sedert for å lette administrasjon av intravenøs væske. Hunden var ifølge eier engstelig for veterinærundersøkelser. Veterinæren ønsket hunden oppstallet over natten, og det ble også avtalt tannsteinsfjerning og kloklipp. Ifølge veterinæren ble hunden dårligere sent på kvelden, med ataxi, brekninger og diaré, og den ble overvåket og behandlet av veterinæren gjennom natten. Da eiers samboer hentet hunden ca. kl. 14.00 dagen etter, var den i fin form.
Det foreligger to pasientjournaler fra behandlingsdagen. J.nr 2011-177 beskriver symptomer og behandling knyttet til mulig forgiftning med sjokolade. Det er anført at hunden hadde skjelvinger, og hurtig, hard puls med arytmier. J.nr 2011-178 beskriver tannbehandling, samt ”lagt inn reminder for vaksine og tannbehandling”. Det foreligger ingen informasjon om vaksinasjon faktisk ble utført, eller om reminder ble lagt inn for å fange opp framtidig vaksinasjon.
J. nr 2011-177 er tillagt ekstra informasjon fra 15.02.11 i forbindelse med at hunden var inne til kontroll den 18.02.11. Veterinæren har dessuten i brev av 28.03.11 redegjort nærmere for hendelsesforløpet. I dette brevet hevder veterinæren at informasjon om sannsynlig mengde inntatt sjokolade ikke ble gitt ved innledning til konsultasjonen den 15.02.11.
Det synes å være enighet mellom partene om følgende: Hunden ble innledningsvis gitt medisinsk kull og bariumsulfat fordi veterinæren mente det var gått for lang tid etter inntak til å forvente effekt av brekkmiddel. Den ble videre sedert, og fikk væskebehandling. Veterinæren valgte imidlertid å gi hunden brekkmiddelet apomorfin etter dette, og den kastet opp medisinsk kull og bariumsulfat uten at det ble funnet synlig sjokolade i oppkastet. Den fikk videre tilført mer væske og kull.
Eier klager på at veterinæren innledet omfattende behandling basert på et lavt inntak av sjokolade. Videre mener eier at riktig behandling burde startet med brekkmiddel før behandling med medisinsk kull, og at dette skulle vært gjort før sedasjon.
Rettsrådets vurdering
I Felleskatalogen over preparater i veterinærmedisinen i kapittel om forgiftninger angis inntak av 20 mg teobromin per kg som lett forgiftning hos hund. Alvorlig forgiftning med kramper angis å opptre ved inntak av 60 mg teobromin per kg.
Melkesjokolade inneholder om lag 1,2 mg teobromin pr. gram. Inntak av 45 gram melkesjokolade (slik eier anslår i redegjørelsen) tilsvarer 54 mg teobromin. Hunden Spike veide rundt 6 kg (ifølge eier 6,2 kg). Grensen for lett forgiftning tilsvarer således 124 mg teobromin, eller et inntak av ca 100 g melkesjokolade. Grensen for alvorlig forgiftning tilsvarer 372 mg teobromin, eller inntak av ca 310 g melkesjokolade for en hund på denne størrelsen. Det er ikke journalført hvilken mengde sjokolade veterinæren la til grunn da han behandlet hunden.
Rettsrådet mener det er en sannsynlighetsovervekt for at eier som hadde restene av sjokoladeesken, hadde en god mulighet til å danne seg et bilde av mengden, og dermed hadde videreformidlet denne informasjonen ved innregistrering på klinikken den 15.02.11.
Rådet mener at veterinæren ikke hadde gode faglige indikasjoner på at en alvorlig forgiftning forelå, og at han burde ha behandlet med brekkmiddel først.
Brekkmiddel som innledende behandling inngår som førstevalg ved denne type forgiftning. I Felleskatalogen angis at brekkmiddel kan ha effekt 1-2 timer etter inntak. Ved konsultasjonen kl. 15.00, var det gått maksimalt 2 timer og minimum 40 min. siden inntak. Rådet mener det var faglig ukorrekt å gi brekkmiddel til en hund som er sedert, spesielt etter inntak av peroral medisinering med bariumsulfat og medisinsk kull. Rettsrådet mener videre at veterinæren burde ha valgt andre legemidler enn medetomidin/butorfanol for å sedere hunden. Benzodiazepiner er førstevalg for å stille kramper. Dersom hunden er sirkulatorisk påkjent (slik det anføres i journalen) er det ikke faglig korrekt å bruke medetomin/butorfanol.
Videre er det en unødig risikofylt handling at veterinæren foretar tannsteinsfjerning, som man antar har skjedd med ultralyd-scaler, på en hund som han hospitaliserer fordi han mener at den har en alvorlig forgiftning.
Rettsrådets konklusjon
Rettsrådet mener at veterinæren i henhold til dyrehelsepersonelloven § 23 har handlet uforsvarlig ved diagnostikk og behandling av denne hunden.
Videre oppfølging av saken
Rettsrådets uttalelse:
Rettsrådet har i brev 19.01.12 fra Mattilsynet, Regionkontoret for …, fått oversendt kopi av brev fra rettshjelper B datert 16.11.11, der det i tillegg til inhabilitetsinnsigelser for Rådets medlem C også anføres enkelte andre innsigelser mot Rådets uttalelse.
Når det gjelder Rettsrådets medlem, C, kan det opplyses at han forut for sakens behandling erklærte seg inhabil. Han har dermed ikke vært med i behandlingen av denne saken. Dette forhold er protokollført.
Rettsrådet har vurdert saken igjen i møte 23.02.12
Rådet legger til grunn at korrekt behandling av en pasient bør gjennomføres uavhengig av eiers atferd. Veterinæren hevder at han ikke var kjent med mengden sjokolade som var inntatt da han fikk hunden til behandling, men likevel er det faglig korrekt å gi brekkmiddel innledningsvis. For øvrig mener Rådet fortsatt at han ikke hadde gode faglige indikasjoner for at det forelå en alvorlig forgiftning.
Rådet har i uttalelsen lagt til grunn at det ikke var faglig korrekt å gi brekkmiddel til hunden etter at den var blitt sedert. Rådet vil bemerke at det i uttalelsen ikke er lagt til grunn at hunden var “bevisstløs” da den fikk brekkmiddel, slik det antydes i juristens brev 16.11.11. Sedasjon kan beskrives som en tilstand der pasienten tolererer ubehagelige undersøkelser, prosedyrer eller inngrep uten at vitale funksjoner må understøttes (Miller, 2004). Hunden er således bevisst selv om den er sedert.
Rettsrådet finner ikke at juristens øvrige anførsler gir grunn til å endre uttalelsen.