Sak nr. 1512 Sak nr. 1512: Hest med beinskade – vurdering av undersøkelse/behandling og formidling av prognose

Kategori
245
Dyr
97
År
2011
Referansesaker

Sak nr. 1512: Hest med beinskade – vurdering av undersøkelse/behandling og formidling av prognose

Saken gjelder islandshesten L, vallak, født 2008


Rettsrådets uttalelse:


Saken gjelder islandshesten L, vallak, født 2008. Hesten fikk 04.08.10 en sårskade i kodebøyen på høyre bakbein. Ifølge veterinær X, som undersøkte hesten, var den initialt 3-4 grader halt og slepte tåa mot bakken. Den hadde i kodebøyen et 6 cm tverrgående kutt som en kunne sondere i dybden, 2,5 cm, og det rant ut synovialvæske. Veterinæren anbefalte at hesten burde rekvireres videre til en klinikk. Dette ble ikke gjort, da den klinikken hun ønsket å rekvirere til, ikke hadde tilstrekkelig tid til eventuelt å foreta suturering av skadet sene. I stedet behandlet hun hesten. Det skadete området ble klippet og vasket, såret renset, og det ble lagt på en bandasje. Veterinæren ga en avventende til dårlig prognose, med sannsynlighet for varige skader. Eier ga på dette grunnlag uttrykk for at hun ville slakte hesten dagen etter, og hesten fikk dermed ikke antibiotikabehandling.

Etter to dager, den 06.08.10, kom en annen veterinær, Y, og undersøkte hesten. Hun hadde omtrent de samme funn vedrørende selve såret som veterinær X. Y observerte såret og fant ved sondering at sonden kunne komme ca. 1,5 cm i dybden ved siden av den dype bøyesenen, og at det kom ut en del gul væske fra såret. Hesten var imidlertid ikke mer enn 1 grad halt i trav nå. Veterinær Y skriver i sin journal, at dersom det var skade i selve senen, var denne mindre alvorlig. Prognosen var ifølge henne avventende til svært god.
I ettertid viste det seg at hesten i mai 2011 var fullstendig restituert fra skaden.

Mattilsynet, Regionkontoret for … ønsker en uttalelse fra Det veterinærmedisinske rettsråd. Det ønskes en vurdering av veterinær Xs undersøkelse og behandling av hesten den 04.08.10 med særlig fokus på formidlingen av prognose.


Rettsrådets vurdering
Det foreligger ikke en eksakt diagnose med hensyn til hvilken skade hesten hadde i det materialet som er forelagt Rettsrådet. Det er derfor vanskelig å uttale seg med sikkerhet spesielt om prognosen. I ettertid viser det seg at hesten har restituert med konservativ behandling.

Slik Rettsrådet oppfatter sårskaden, lå den på tvers over hele kodebøyen ikke langt over kronranden. Den var så dyp og sprikende at veterinæren kunne palpere inn i såret med en finger, og det rant ut synovialvæske. Veterinær X kjente også senestrukturer i området. Hun var ikke i stand til å si hvor omfattende skaden var på seneapparatet, men mente at sårskaden hadde en avventende prognose fordi det var perforasjon inn til den distale seneskjede. Videre konkluderte hun med at prognosen som brukshest var dårlig dersom det forelå en skade i senen, spesielt om det forelå en totalruptur av senen.

Sårskade som går inn til seneskjeden er en omfattende og alvorlig skade på hest. Behandlingen består i å spyle inn i seneskjeden gjennom en kontraåpning, slik at spylevæsken renner ut gjennom såret, og det er i tillegg nødvendig med antibiotika, smertestillende, støttebandasje/gips og ro. Hvorvidt såret skal sys, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Ved skader i den dype bøyesene, er prognosen dårligere både i det tilfelle det foreligger en delvis skade og ved en totalruptur. Det er også vanskelig å få sydd den dype bøyesene inne i seneskjeden. Like ofte lar man en slik skade avhele sekundært.

Veterinær X var usikker på om senen i området var skadet. Med det beskrevne hendelsesforløp, der hesten hadde satt foten fast i en gjerdenetting, kunne en ikke utelukke skade i den dype bøyesenen. Veterinæren mente at den overfladiske bøyesenen kunne være skadet. På det beskrevne skadestedet foreligger ikke strukturer fra den overflatiske bøyesene, som er festet høyere opp. Veterinærens vurdering på dette punkt er derfor feilaktig.

Etter Rettsrådets mening har en hest med et 6 cm perforerende sår til den distale seneskjede en avventende prognose. Med skade i den dype bøyesene er prognosen dårlig. Veterinæren gjorde en grundig klinisk undersøkelse med det utstyr hun hadde til rådighet. Hun stilte en avventende prognose dersom det ikke forelå seneskade, og en dårligere prognose dersom senevev var skadet. Dette er riktig vurdert. En perforerende skade i seneskjeden uten seneskade kan føre til omfattende betennelse i seneskjeden med sammenvoksninger og varig halthet. Da veterinæren var usikker på om det forelå en seneskade, og også var usikker på hvilken sene som var involvert, ville hun rekvirere hesten videre. En hesteklinikk kunne sannsynligvis ha stilt en mer eksakt diagnose og prognose. Klinikken hun ønsket å rekvirere hesten til, hadde imidlertid ikke kapasitet til å behandle skaden.


Rettsrådets konklusjon

Veterinæren har ved sin henvisning handlet i henhold til kravet om henvisningsplikt i dyrehelsepersonelloven § 23, pkt 4.

Rettsrådet kan ikke se at veterinæren har handlet uforsvarlig i henhold til dyrehelsepersonelloven § 23 da hun anga en avventende til dårlig prognose for skaden, selv om hesten i ettertid restituerte.