Mattilsynet ønsker å få en vurdering av begrepet “nosisepsjon” slik X ser ut til å bruke det, samt en generell vurdering av Xs veterinærpraksis i forhold til lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell.
Om nosisepsjon
Begrepet nosisepsjon ble introdusert av Sherrington (1898) for å skille mellom den fysiologiske responsen på nosiseptive (potensielt vevsskadelige) stimuli og den psykologiske responsen på de samme stimuli. Oppfatningen, persepsjonen, av de nosiseptive signalene, nemlig responsen, kalles smerte og er alltid subjektiv.
Nosisepsjon genererer aktivitet i det perifere og/eller sentrale nervesystem, samt en rekke ulike autonome responser som kan registreres og kvantifiseres med ulik metodikk. Eksempler er electroencephalografi (f.eks måling hjerneaktivitet hos fisk, Nordegreen 2009), arterielt blodtrykk, katekolaminkonsentrasjon og tilbaketrekkingsrefleks ved termisk eller mekanisk stimulering.
Ut fra vitenskapelige kriterier kan vi ikke direkte observere smerte hos dyr. Vi kan observere atferdsendringer eller måle nevrofysiologiske/fysiologiske endringer ved påføring av ulike typer stimuli. Under kliniske forhold, og hvis man mener at dyr har evne til å oppfatte smerte, er det vanlig å si noe om graden av smerte hos et dyr. Gradering av halthet (1-5) hos hest er ett eksempel.
Begrepet nosiseptiv smerte er ikke vanlig brukt. Det betyr ikke annet enn akutt smerte som er forårsaket av en stimulering av nosiseptorer. Slike stimuli kan være mekaniske, termiske eller kjemiske. Nosiseptiv smerte innebærer at det aktuelle nosiseptive stimulus gir opphav til akutte smerter som opphører når det utløsende stimulus fjernes (for eksempel at et traume heler eller halthet opphører etter lokalanestesi). Nosiseptiv smerte er altså det som benevnes akutt smerte, som kan være visceral eller somatisk, overfladisk eller dyp. Andre typer smerte som ikke er nosiseptiv, er kroniske smerter, fantomsmerter og nevrogene smerter. Nosisepsjon er altså ikke en undersøkelsesmetodikk.
Vurdering av journal fra behandling av ponni
En journal som skal illustrere veterinær Xs diagnostikk og behandling, er vedlagt. Journalen gjelder en irsk sportsponni behandlet den 30.08.10. Anamnesen er ømhet i forpart, kryssgalopp og uvillighet til å hoppe hinder. Journalen er vanskelig å få oversikt over eller forstå, men slik Rettsrådet tolker den, inneholder den en anamnese, funn etter halthetsdiagnostikk og behandling med ulike typer legemidler. Legemidler og mengde er angitt i en egen liste som vedlegg til journalen.
Dersom Rettsrådet har forstått journalen riktig, er hesten behandlet med følgende legemidler og mengder:
Hy-50 (hyaluronsyre): 6 x 3 ml
Celeston chronodose (betametason forsfat/acetat): 18 ml (54 mg)
DMSO (dimethylsulfoxid): 100 ml x 2
NaCl: 50 ml
Garamycin (gentamicin): 20 x 2 ml
Finadyne (flunixin meglumin): 12.5 ml
Lignocaine 2% (lidokain): 50 ml (?)
Carbocain (mepivacain): 4 ml
Det fremgår av journalen at triggerpunkter ble “slukket” slik at ømheter i høyre framkne avtok. Videre ble hesten behandlet med DMSO/Carbocain/Celeston chronodose. Deretter ble iloeosacrale/lumbale nervegrener og gluteusmuskulatur behandlet med DMSO/Celeston chronodose/ Garamycin og lignocain. Det fremgår ikke hvor, eller evt i hvilke ledd, HY-50 ble injisert.
Rettsrådets vurdering
Rettsrådet finner det vanskelig å mene noe konkret om behandlingen av ponnien fordi journalen er mangelfull (jf dyrehelsepersonelloven § 24 og forskrift om journal for dyrehelsepersonell). Det foreligger verken tentative eller eksakte diagnoser, eller redegjørelse for bruk av aksepterte diagnostiske metoder, forut for behandlingen med en rekke ulike legemidler med et variert terapeutisk spekter.
Tilsynsrapporten som er vedlagt i sakspapirene, er basert på behandling av en enkelt pasient og annen begrenset del av virksomheten. Det er derfor ikke mulig for Rettsrådet å mene noe om de diagnostiske og terapeutiske prinsippene som X generelt benytter seg av i sin praksis, og om disse er i overenstemmelse med krav til forsvarlig praksis som er nedfelt i dyrehelsepersonelloven.
Imidlertid, med bakgrunn i det som er redegjort for om nosisepsjon, har Rettsrådet følgende bemerkninger. Dersom veterinær X tilkjennegir meninger overfor dyreeiere og andre om at han kan “føle” hvor hesten har vondt, slik det beskrives i rapporten, har dette ingen vitenskapelig forankring i begrepet nosisepsjon. Hvis han bruker såkalte “triggerpunkter” i sin diagnostikk og behandling, er dette mer i overenstemmelse med alternative medisinske behandlingsmetoder som akupunktur/akupressur. Som kjent er det ikke vist at meridianer eller triggerpunkter er assosiert med underliggende nerver eller nervebaner. En praksis der en benytter lokalanestetika, saltvannsinjeksjoner eller andre legemidler for å bedøve eller behandle smerte man mener å diagnostisere ved manipulering av slike triggerpunkter, kan synes å være en sammenblanding mellom klassisk akupunkturtankegang og klassisk skolemedisin. Det veterinærmedisinske studium baserer seg på vitenskapelig fundert diagnostikk og behandling hos dyr, og det er på dette grunnlag veterinærer får sin autorisasjon og deres virksomhet reguleres av dyrehelsepersonelloven.