Hunden var blitt akutt halt på høyre bakben, og det ble røntgenologisk påvist at hunden hadde hofteleddsdysplasi. I ettertid mener eier at hunden ikke skulle ha vært avlivet på bakgrunn av denne diagnosen. Det er motstridende opplysninger fra eier og veterinær om hvordan man kom fram til den konklusjonen at hunden skulle avlives, men eier samtykket til avlivingen.
Det framgår av vedlagte journalutskrifter fra R dyreklinikk at hunden til tross for sin unge alder, hadde en lang sykehistorie med flere diagnoser og behandlinger.
Hunden ble undersøkt den 03.09.10 etter at den hadde vært halt på høyre bakben i fire dager. Ifølge journalen hadde hunden ikke vist tegn til halthet tidligere. Veterinær X fant klinisk tegn til fylning og smerte i høyre kneledd, og smerter ved strekk av hoftene. Veterinær X kunne ikke ved klinisk undersøkelse påvise skader i korsbånd eller kollaterale ligamenter i kneet. Det ble tatt røntgenbilder: dorsoventralbilder av begge hofter, med knærne inkludert, samt sidebilde av høyre kne. Veterinæren forskrev antiinflammatorisk behandling og kontroll etter en uke. Røntgenbildene av hoftene ble etter avlivningen av hunden sendt inn til og avlest i NKK, og det ble diagnostisert svak grad av hofteleddsdysplasi.
Rettsrådets vurdering:
Ut fra røntgenbildene hadde hunden hofteleddsdysplasi, men kun i svak grad. Det er usikkert hvorvidt en slik svak grad av HD var årsak til at hunden ble akutt halt. Røntgenbilder av knærne viser imidlertid bilateral osteochondrose og forkalkning av menisken i høyre kne. Veterinær X har ikke bemerket noe til knærne på røntgenbildene. Det kan ikke utelukkes at det er disse forandringene som faktisk var årsak til haltheten, da hunden også fylte i leddet og hadde smerter ved manipulasjon av leddet. Det forelå altså en mangelfull diagnose av halthetsårsaken etter undersøkelsen. Veterinæren vurderte hofteleddsdysplasien til å være alvorlig for hunden, og eier ble forespeilet en prognose for hofteleddsdysplasien som i dette tilfellet ikke var korrekt.
Dersom det var hundens HD diagnose alene som foranlediget avlivningen, ble hunden avlivet på feil grunnlag. Men hundens sykehistorie, slik den framgår av vedlagte journaler, viser at dette var en hund med mange og til dels alvorlige lidelser, selv om hver enkelt av dem kunne behandles. Det er også vanskelig å si hvor stor betydning kneleddsforandringene ville hatt for hundens framtidige funksjon, og om den ville ha hatt smerte i tiknytning til dette. Når alle forhold legges til grunn, vil en anbefaling om avlivning være faglig forsvarlig.
Når det gjelder iverksettelse av avlivningen står påstand står mot påstand, og det er ikke mulig for Rettsrådet å avgjøre hvilken versjon som er den korrekte. Det framgår heller ikke hvorvidt eier har gitt skriftlig tillatelse til avliving, men en muntlig tillatelse vil vanligvis være tilstrekkelig.
Rettsrådet kan ikke se at veterinæren har opptrådt uforsvarlig da beslutningen om avlivning ble foretatt. Imidlertid er ikke den faglige kvaliteten på vurdering av røntgenbildene god nok. Dette kan ha medført at eier fikk inntrykk av at det var hofteproblemene som tilsa at hunden burde avlives.