Sak nr. 1472 Sak nr. 1472: Klage på veterinærbehandling av hund (oppkast)

Kategori
119
Dyr
115
År
2010
Referansesaker

Saken er innsendt av hundens eier

Sak nr. 1472: Klage på veterinærbehandling av hund (oppkast)

Hunden L, beagle hannhund, født 10.05.02, ble fôret som vanlig om morgenen den 25.10.09, og ble transportert ut i jaktområdet.

Hunden kastet opp i bilen. Kort tid etter at den hadde hatt los på et rådyr, kom den tilbake til jeger og virket utilpass. Den gjorde forsøk på å gjøre fra seg, men fikk bare ut noe væske, og fortsatte å kaste opp. Fordi hunden var slapp ble det besluttet å bringe den hjem. Hunden fortsatte å kaste opp hjemme, og oppkastet ble etter hvert blodtilblandet.

Eier kontaktet R Dyreklinikk, og ble bedt om å komme inn til klinikken med hunden med en gang. Buken var ifølge eier oppblåst. Ankomst R Dyreklinikk var ca. kl 15.30. Ifølge journal 2009-6294 var hunden ved ankomst slapp og liggende i sideleie, dehydrert og påkjent. Veterinær X undersøkte hunden, men registrerte ikke smerteytringer ved palpasjon av buken. Ved røntgen ble det påvist mye gass i tarmene. Veterinæren tok blodprøver som ble analysert på klinikken. På bakgrunn av blodprøveresultatet og det kliniske bildet, konkluderte veterinæren med at hunden var svært dehydrert. Hunden fikk deretter intravenøs væsketilførsel.

Ifølge veterinærens uttalelse bedret tilstanden seg noe etter væskebehandlingen, men da hunden kastet opp blodblandet slim, ble operasjon besluttet igangsatt. Operasjonen ble gjennomført ca. fire timer etter ankomst til klinikken. Det ble konstatert at fremre del av tarmen var svært misfarget og påkjent, og inneholdt noen faste masser. Hunden døde på operasjonsbordet relativt kort tid etter at inngrepet startet.

Eier klager på dårlig kommunikasjon med veterinæren, at pasienten ikke ble prioritert godt nok, og at inngrepet burde vært gjennomført tidligere.

Rådet vil bemerke:
Da hunden ankom klinikken, var det allerede gått flere timer fra eier observerte de første sykdomstegn. Veterinæren journalførte ikke opplysninger som indikerer at bukinngrep burde vært igangsatt kort tid etter ankomst. Eier hadde gitt opplysninger om at det hadde vært blod i oppkastet, men veterinæren skriver i journalen at det ikke var påvist buksmerte ved palpasjon.

På bakgrunn av hundens allmenntilstand syntes det relevant å gi hunden væskebehandling før et eventuelt bukinngrep. Veterinærens beskrivelse av tarmenes utseende kan indikere at tilstanden var alvorlig, og med så påkjent tarm var ikke utsiktene til å redde hunden ved tarmreseksjon (fjerning av deler av tarm) gode. Rådet mener at tidsaspektet ikke hadde betydning for utfallet.

For øvrig vil Rettsrådet bemerke at begge parter opplevde kommunikasjonen som dårlig, men Rådet kan ikke se at dette har påvirket utfallet for pasienten.

På bakgrunn av ovennevnte mener Rettsrådet at veterinæren ikke kan lastes for det negative utfallet.