Rettsrådets uttalelse:
Saken gjelder behandling av Akita Inu tispe L ved klinikk R, i forbindelse med akutt-vakt mandag 19.05.08. Klinikk R inngår i et frivillig vaktsamarbeid mellom klinikker i region S, og klinikkene mottok på dette tidspunktet ikke noe offentlig støtte til vakten utenom i helgene.
Hunden ble akutt syk på ettermiddagen den 19.05.08, og kl. 20.30 fant eier grunn til å ringe veterinærvakten. Eier fikk beskjed om å komme til klinikken kl 21.30.
På grunn av annet vaktkasus med konstatert indre blødning, måtte eier av L vente noe før hunden ble grundigere undersøkt.
Eier og klinikk har sammenfallende oppfatning tidsforløpet fra eier ankom klinikken.
Eier stiller flere spørsmål vedrørende klinikkens akuttberedskap, og om en annen disponering av tid og personell ved klinikk R kunne ha endret utfallet. Eiers klage har resultert i henvendelse fra Mattilsynet, regionkontoret for …, som mottok klagen på behandlingen av hunden L og ønsker Rettsrådets vurdering av følgende:
1. Hvilke krav som kan stilles til klinikker eller veterinærer som driver akuttvakt
2. Om klinikken eller ansvalrlig veterinær ved klinikken har sørge for å ha forsvarlig beredskap til å ivareta akuttvakt
3. om hunden L fikk forsvarlig behandling
Rettsrådet vil bemerke følgende:
Ad 1
Det ligger utenfor Rettsrådets oppgave å gi en fullstendig oversikt over hvilke krav som kan stilles til klinikk eller veterinær som driver akuttvakt. Fram til juli 2006 eksisterte det en Spesialvakt for smådyr.Spesialvakten for smådyr ble lagt ned fra 01.07.06.
Etter at spesialvakten ble lagt ned, har man i fem geografisk definerte befolkningstette regioner (Østfold/Akershus, Vestfold, Stavanger/Rogaland, Bergen, Trondheim) en ekstra offentlig vakt som spesielt skal sikre forsvarlig veterinærhjelp til sports- og familiedyr i helgene.I en del andre områder velger enkelte klinikker å ha vaktberedskap utenom ordinær arbeidstid. Dette er da en privat vakt som må finansieres av brukerne. Klinikk R inngikk i et frivillig vaktsamarbeid mellom klinikker i region S, og klinikkene mottok på dette tidspunktet ikke noe offentlig støtte til vakten utenom i helgene.
For en frivillig vaktordning, er det ”Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell ” som gjelder for forsvarlig virksomhet. Bare for en vaktordning som mottar offentlig støtte, kan det stilles ytterligere krav til kompetanse- og utstyrsnivå. De kriterier som var nedfelt i tidligere forskrift om tilskudd til veterinær spesialvakt for smådyr, og hvor Den norske veterinærforening (DNV) uttalte seg om kompetansen, syntes relevante.
Ad 2
Klinikken hadde den aktuelle kvelden en veterinær og en assistent på vakt. Det var dessuten en veterinær bakvakt. Klinikken formådde også å mobilisere ytterligere en veterinær med kompetanse på ultralyd.
Eieren av L fikk anledning til å komme inn raskt. Klinikken hadde flere akutte tilfeller denne kvelden, og tok konsekvensen av det underveis ved å innkalle ekstra dyrehelsepersonell. Prioriteringen innledningsvis synes riktig ut fra de kliniske symptomer.
Det faktum at vakthavende veterinær var gravid og måtte tilkalle assistent for å foreta røntgen, synes ikke å ha vært en utslagsivende faktor i denne saken.
Man kan ikke på generelt grunnlag kreve at klinikker på vakt skal ha blodgiver tilgjengelig. I dette tilfellet hadde faktisk klinikken likevel tilgang på blod fra en donor som ble benyttet til en annen pasient. Imidlertid ble det bare gitt litt blod fra denne donoren til hunden L.
Ad 3
Hunden fikk relativt raskt intravenøs væsketerapi etter den innledende undersøkelsen som også inkluderte blodprøve. Det ble videre tatt røntgenbilder, bukpunktat og ultralyd. I samråd med eier ble det foretatt eksplorativ laparotomi i et forsøk på å finne årsaken til væskeansamlingen i buken.
Ut fra beskrivelsene er det ikke mulig å fastslå årsaken til leverrupturene og når rupturene skjedde. Forandringene beskrevet i obduksjonsrapporten var så omfattende og alvorlige at det ikke er sannsynlig at hunden ville overlevd uansett behandling
Under rådende omstendigheter var det tilstrekkelig med kvalifisert dyrehelsepersonell til stede, og Rettsrådet mener at L fikk en forsvarlig behandling.