Sak nr. 1445 Sak nr. 1445: Klage på behandling og oppfølging av skadet hund etter påkjørsel

Kategori
119
Dyr
115
År
2010
Referansesaker

Sak nr. 1445: Klage på behandling og oppfølging av skadet hund etter påkjørsel

Saken er innsendt av Jusshjelpa på vegne av hundeeier

Rettsrådets uttalelse:

Hunden L, tispe, saluki, f. 17.02.07, ble påkjørt av bil og alvorlig skadet ca kl. 15.30 den 07.06.08. Hunden ble først tilsett av veterinær Y i S, der påkjørselen skjedde. På bakgrunn av mistanke om at hoften var ute av ledd, rekvirerte veterinær Y hunden til R Dyreklinikk der den kom fram kl.18.30, ca. tre timer etter påkjørselen. Veterinæren ved R Dyreklinikk, X, diagnostiserte pneumothorax, flere hudsår og flere bruddskader i bekkenet. Han behandlet hunden (ifølge journalutskrift ved R Dyreklinikk av 10.06.07) ved å evakuere luft fra brysthulen, ved å gi intravenøs væske, smertestillende legemidler, og ved å suturere hudsårene. Han rekvirerte hunden videre til Norges veterinærhøgskole (NVH) for behandling av bruddskadene i bekkenet. Etter ca. 3,5 timer, kl. 22.00, ble hundens tilstand vurdert til å være stabil, og hunden ble sendt med eier hjem (i R) inntil den skulle transporteres til NVH neste dag. Veterinæren angir i sin kommentar til hendelsesforløpet at han informerte eier om at dette var en risikopasient. Hunden ble dårligere etter omlag en time hjemme. Da eier og hund var på vei tilbake til R Dyreklinikk, døde hunden underveis.

Rettsrådet er bedt om å vurdere veterinær Xs behandling og oppfølging av hunden. Rettsrådet vil bemerke følgende:

En påkjørt hund kan være i en ustabil tilstand, med stor fare for blant annet kardiovaskulære og respiratoriske komplikasjoner som følge av traume. Pneumothorax som følge av traume er en alvorlig komplikasjon som kan være livstruende. Tilstanden krever målrettet behandling i akuttsituasjonen og intensiv overvåkning.

Veterinær X ved R Dyreklinikk angir i sin redegjørelse datert 18.05.09 at han ikke anså at avlivning var nødvendig av dyrevernhensyn da hunden kom inn. Han mente det burde være mulig å forsøke behandling. Det at han brukte noen minutter på innskrivning av pasienten da den ankom klinikken, har etter Rettsrådets vurdering ikke hatt betydning for det senere utfallet. Etter undersøkelse og behandling ble hundens pneumothorax behandlet ved å evakuere luft fra brysthulen. X skriver videre i sin redegjørelse at pneumothorax er en ”farlig lidelse” og at hunden også etter evakueringen av luft og væskebehandling var en risikopasient.

Hunden ble sendt hjem med informasjon til eier om at dette er en alvorlig og ustabil tilstand. Her har kommunikasjonen mellom veterinær og hundeeier ikke vært klar, da eier oppfattet at hunden ville bli fin og kunne tas med hjem i sedert tilstand. Rettsrådet mener hundens tilstand klart kvalifiserte for intensivbehandling og overvåkning, noe som burde være mulig i henhold til informasjon publisert på klinikkens hjemmeside.

Hunden døde få timer etter at den forlot R Dyreklinikk. Obduksjonsrapport foreligger ikke i denne saken, men det er stor sannsynlighet for at hunden døde som følge av de skadene den fikk ved påkjørselen. Kollaps av begge lunger tilsier stor lekkasje av luft i skadet lungevev, bronkier eller i sjeldne tilfelle direkte skade av trachea. Sannsynligheten for at lekkasjen gjentar seg når hunden øker respirasjonsdybde og –frekvens under oppvåkningen er stor. Derfor er det viktig å observere slike pasienter for å kunne sette inn umiddelbar behandling.

Rettsrådet mener det er kritikkverdig at hunden ikke ble hospitalisert på R Dyreklinikk ut fra de fasiliteter klinikken rådde over, inntil den kunne videresendes til NVH. Dersom slike pasienter sendes hjem, er kommunikasjon med eier svært viktig.

Hunden hadde en alvorlig tilstand med svært avventende prognose, og Rettsrådet kan derfor ikke hevde at det er sannsynlighetsovervekt for at hunden ville blir reddet dersom den hadde blitt hospitalisert og intensivbehandlet.