Rettsrådets uttalelse:
Saken gjelder halthetsutredning og behandling av en rottweiler tispe, født 09.05.05, fra hunden var 6 1/2måned til den var 2 år. Hunden hadde fra fem-måneders alder haltet på høyre forben. Den ble utredet for haltheten ved R Dyreklinikk, og diagnosene unormal plassering av sesamknokler og begynnende artroseforandringer høyre albue (albueleddsdysplasi, AD), muligens også venstre albue, ble stilt røntgenologisk 01.12.05. Ved røntgen 12.12.05 ble det påvist frakturerte sesamknokler i høyre forben. Halthetsproblemet ble relatert til dette. Hunden fikk konservativ behandling med redusert mosjon og betennelsesdempende legemidler (NSAIDs). Den 21.12.05 ble hunden undersøkt, og det ble ikke påvist halthet. Ved flere konsultasjoner for ulike sykdomstilstander det påfølgende året er halthet ikke nevnt i journalen, men eier skriver i sitt brev at hunden har hatt varierende grad av halthet hele denne tiden. Den 14.03.07 ble hunden igjen undersøkt pga halthet. Veterinæren konsentrerte seg om sesamknoklene som årsak til haltheten, selv om det hele tiden var klart at hunden også hadde AD med artroseforandringer. Da det ikke ble bedring etter fjerning av sesamknoklene til 5. tå, ble denne amputert den 21.05.07.
Hunden ble imidlertid ikke haltfri, og eieren konsulterte klinikk S, der hunden ble operert 04.07.07 etter at diagnosen løs bit i albueleddet ble stilt ved hjelp av Computer Tomografi (CT). Det forelå imidlertid ingen løs bit, men en sprekkdannelse med misdannelse i processus coronoideus inn mot radius. Etter operasjonen fikk hunden fysioterapi.
Denne hunden hadde flere helseproblemer og var ifølge veterinæren ved R Dyreklinikk svært vanskelig å undersøke. Både AD og frakturerte sesamknokler er beskrevet hos rottweiler. AD er så vanlig forekommende hos store hunderaser at NKK har innført et kontrollprogram for lidelsen med krav til røntgenundersøkelse hos rottweiler som en av flere raser. Artroseforandringer som er påvist røntgenologisk, er ikke ensbetydende med at hunden har smerter og halter, derfor er den kliniske vurderingen avgjørende med hensyn til valg av behandlingsform. Når det gjelder effekt av kirurgisk- kontra konservativ behandling av AD, finnes det ikke noe entydig svar på hva som gir det beste sluttresultatet, selv om denne problemstillingen har vært gjenstand for mange vitenskapelige undersøkelser. Ut fra nyere litteratur er det fremdeles ikke noe entydig svar på hvorvidt det er bedre langtidsprognose ved kirurgisk behandling av AD, og det mangler studier av langtidseffekter av denne behandlingen. Uansett behandlingsform vil det utvikles forkalkninger (artroser) i slike albueledd. Effekten av en kirurgisk behandling synes å være best hvis denne foretas hos yngre individer. I dette tilfellet var hunden ca ½ år ved første røntgenundersøkelse, og allerede da forelå det artroseforandringer i albuene. Dette tilsa at prognosen var avventende fra dette tidspunkt.
Frakturerte sesamknokler er ikke uvanlig hos rottweiler og er ofte et tilfeldig bifunn uten at hunden viser kliniske symptomer. Hvis hunden viser symptomer, er det anbefalt at tilstanden behandlet konservativt initialt, slik det ble gjort i dette tilfellet. Hvis tilstanden ikke bedres, er det anbefalt å fjerne sesamknoklene kirurgisk. Rettsrådet stiller spørsmål ved om amputasjon av tå var nødvendig prosedyre, eller om en kunne ha ventet for å se om tilstanden ville ha normalisert seg over tid. Imidlertid ønsket eieren å få hunden klargjort for et kurs noen uker senere. Hunden ble derfor besluttet operert.
Journalene er grundige og gir tilstrekkelig informasjon om diagnoser og behandling. Men det kan synes som om det ikke har vært tilstrekkelig kommunikasjon mellom eier og veterinær vedrørende hundens halthetsbilde og prognose.
På grunn av dette kompliserte halthetsbildet, er det ikke sannsynlighetsovervekt for at hunden kunne ha blitt fullstendig restituert uansett behandling.
Rettsrådet konkluderer med at veterinærene ved R Dyreklinikk ikke har handlet uaktsomt ved sin behandling av denne hunden.