Rettsrådets uttalelse:
Saken gjelder en varmblods ridehest, vallak, L, 13 år. Hesten fikk kolikk og ble funnet av rytteren lørdag den 19.05.07 om morgenen. Den hadde da ytre skader. Veterinær X ble budsendt og fant ifølge journal av 19-20.05.07 at hesten hadde noen skrubbsår og virket nedstemt. Den hadde normale slimhinner, puls på 40 og reduserte, men ikke opphørte tarmlyder. Hesten ble ikke rektalisert da veterinæren ikke hadde med seg sprangsele. Hesten fikk flunixin meglumin (Finadyne®) intravenøst samt 5-7 liter vann og tre liter parafin pr os. Det ble også foreskrevet Finadyne® per os. Veterinæren instruerte rytteren (eierens datter) om at hesten skulle mosjoneres ved vekselvis trav og hvile, og at hun skulle ringe tilbake om det var noe.
Hesten ble, ifølge eieren, ikke særlig bedre og etter gjentatte telefoner til veterinæren kom han tilbake i løpet av kvelden. De kliniske funnene var de samme. Denne gangen ble hesten rektalisert etter at den hadde fått beroligende og smertestillende legemidler, men ved rektalisering ble det ikke påvist unormale funn. Hesten fikk også 10 l væske intravenøst og ble ifølge veterinærens journal bedre. Det framgår ikke av journalen at det ble lagt ned nese- svelgsonde. Ifølge eierens framstilling forlot eierens datter og veterinæren stallen klokken 23.00. Hesten ble funnet død søndag morgen den 20.05.07 og ble obdusert den 21.05.07 ved R dyreklinikk. Obduksjonen viste ileus med perforasjon av blindtarmen og bukhinnebetennelse.
Eieren ønsker at rettsrådet skal vurdere følgende påstander.
Veterinæren viste grov uforstand i utførelsen av sitt yrke.
Veterinæren gav villedende informasjon til den unge rytteren (eierens datter)
Veterinæren brøt dyrevernloven (ved å la hesten lide).
Rådet vil innledningsvis påpeke at kolikk kan være en alvorlig lidelse hos hest. Enkelte av kolikkformene kan være uhelbredelige, selv ved kirurgiske inngrep. Kolikk er derfor i utgangspunktet en livstruende tilstand med avventende prognose. Rektalisering kan være avgjørende for å bestemme det videre behandlingsforløp evt vurdere avlivning.
Veterinærens behandling av hesten er konvensjonell, og Rådet finner ikke grunnlag for å kritisere selve behandlingsregimet da han første gang så til hesten den 19.05.07. Det er imidlertid kritikkverdig at hesten ikke ble rektalisert ved 1. gangs undersøkelse. Dersom en ikke har tilgang til sprangsele og tilstrekkelig med egnet mannskap som kan holde hesten, kan det være riktig å utelate dette av hensyn til sikkerheten både for hesten og veterinæren. Men det at man ikke har sprangsele tilgjengelig, er etter Rådets skjønn isolert sett ikke god nok grunn dersom sikkerheten kan ivaretas på annen måte.
Da veterinæren kom tilbake om kvelden, og hesten allerede hadde vært syk i minst 12 timer, virker det som om det var et misforhold mellom de oppgitte kliniske funn og det at hesten døde den påfølgende natten. Når det gjelder ikke-steroide anti-inflammatoriske legemidler (NSAIDs) slik som flunixin meglumin, så kan enkelte av disse legemidlene gi så god smertestillende effekt (analgesi) at de kan maskere symptomene.
Dersom rektalfunnet var normalt etter at kolikken hadde pågått over så lang tid, burde det gjort veterinæren mistenksom. Det kunne tyde på at problemene i tarmen lå utenfor rekkevidde ved palpasjon. Det går heller ikke fram av journalen at det ble ført ned nesesvelgsonde ved annen gangs undersøkelse. Dersom dette ikke ble gjort, er det kritikkverdig med tanke på at hesten kunne ha en forstoppelse i kraniale deler av mage- tarmsystemet.
Å forlate en kolikkhest uten en sikker diagnose og uten tilsyn gjennom natten er kritikkverdig, da hesten ikke hadde vist tegn til vesentlig bedring over relativt lang tid.
Veterinæren har utvist uaktsomhet i sin yrkesutøvelse ved å unnlate å rektalisere hesten ved 1. gangs undersøkelse og ved ikke å føre ned nesesvelgsonde ved annen gangs undersøkelse. Det å forlate hesten uten å sørge for nødvendig tilsyn er etter Rådets skjønn et brudd på dyrevernloven § 2. En kan imidlertid ikke kritisere veterinæren, ut fra de beskrevne symptomer, for ikke å ha iverksatt transport til klinikk ved første gangs undersøkelse.
Uaktsomheten kan imidlertid ikke karakteriseres som erstatningspliktig da det er overveiende sannsynlig at denne hesten måtte avlives uansett behandling da den ble tilsett andre gang. Det faktum at hesten døde i løpet av natten indikerer at hesten ved siste veterinærbesøk var i en slik forfatning at transport for eventuell operasjon på det tidspunkt ikke var tilrådelig.