Sak nr. 1415 Sak nr. 1415: Tannbehandling av hest

Kategori
118
Dyr
97
År
2008
Referansesaker

Sak nr. 1415: Tannbehandling av hest

Saken er innsendt av Mattilsynet med anmodning til Rettsrådet om å vurdere om tannekstraksjonen er utført i henhold til gjeldende regelverk.

Dyrehelsepersonelloven
Sak om tannbehandling av hest til vurdering

Rettsrådets uttalelse:
Islandshesten L, 19 år gammel vallak, hadde problemer med å drikke kaldt vann. Det går ikke klart fram hvem eieren henvendte seg til, men veterinær X og medhjelper G var til stede. I henhold til veterinærens redegjørelse ble det hos hesten funnet en skadet fortann I1 på høyre side i undermunnen (tann 401). Tannen var løs og hadde en saggitalfraktur som ble vurdert til å gå helt ned til roten da begge fragmentene var løse. Medhjelper G trakk tannen. Etter fire dager ble annen veterinær, Y, tilkalt på grunn av at hesten hadde smerter. Ifølge Y var hesten da allment påkjent og hadde tydelige tegn på smerter i munnen. Veterinæren sederte hesten og foretok sårbehandling og utspyling (ifølge hennes journal av 05.03.07). Hesten ble deretter rekvirert til Norges veterinærhøgskole for videre utredning og behandling.

Mattilsynet ønsker svar på følgende spørsmål fra Det veterinærmedisinske rettsråd:

Mattilsynet ber Rådet å vurdere om tannekstraksjonen er utført i henhold til gjeldende regelverk, og om veterinær X har iverksatt optimal etterbehandling. Mattilsynet ber også om uttalelse om andre forhold i saken som Rådet finner relevant.

Rådet mener at selve behandlingen som bestod i å trekke den frakturerte fortannen, må regnes som korrekt i gjeldende tilfelle ut fra de foreliggende opplysninger.

Rådet har imidlertid følgende å bemerke til etterbehandlingen:
Etterbehandlingen burde ha bestått av uttamponering av alveolen i kjevebeinet med tampong innsatt med desinfiserende midler. Dette ble ut fra foreliggende opplysninger ikke gjort. Hesten burde også fått smertestillende legemiddel, mens antibiotika ikke alltid er nødvendig i slike tilfelle dersom vevet omkring tannen blir renset godt. Videre burde etterbehandlingen bestått i skifte av tampongen og skylling inntil alveoleveggen var dekket av granulasjonsvev. Dannelse av granulasjonsvevet kan ta opp til 14 dager.

Rådet mener at veterinær X ikke har iverksatt optimal etterbehandling.

I Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (Dyrehelsepersonelloven) § 15 står det at veterinæren kan bruke medhjelper, forutsatt at det gis tilstrekkelig instruksjon og føres tilsyn. Videre skal veterinæren påse at vedkommende har de kvalifikasjonene som kreves for forsvarlig utførelse av oppgavene. Veterinæren bærer ansvaret for behandlingen. I dette tilfellet er det noe uklart om G var den aktive part og veterinæren mer passiv i selve operasjonen. Det synes som om veterinæren her ikke selv var faglig i stand til å utføre tanntrekkingen og bare hadde en passiv rolle utover det å foreta sedering av hesten. Veterinæren har følgende plikt til i henhold til § 23 (om forsvarlig virksomhet) punkt 4.: ”dersom pasientenes tilstand krever spesiell behandling som en ikke behersker selv, henvise dyreeieren til annet dyrehelsepersonell som har nødvendig kyndighet og utstyr.”

Hestetannpleier er ikke dyrehelsepersonell slik det er definert i Dyrehelsepersonelloven, men derimot medhjelper. Hun vil derfor ikke kunne karakteriseres som ”annet dyrehelsepersonell som har nødvendig kyndighet og utstyr.”

Rådet mener derfor at veterinæren ikke har iverksatt optimal etterbehandling. Dersom han selv ikke så seg i stand til å utføre denne, burde han ha sørget for at hesten fikk kyndig behandling av kvalifisert dyrehelsepersonell.