Sak nr. 1413 Sak nr. 1413: Forsvarlig virksomhet

Kategori
118
Dyr
115
År
2008
Referansesaker

Saken er innsendt av Mattilsynet med anmodning om Rettrådets vurdering av om utført behandling, oppfølging og uvist atferd er i samsvar med lov om dyrehelsepersonell.

Etter at uttalelsen var avgitt mottok Rettsrådet tilleggsspørsmål fra Mattilsynet med anmodning om å vurdere om informasjon til dyreeier er i samsvar med dyrehelsepersonelloven § 22 og om taushetsplikten etter dyrehelsepersonelloven § 20 er overtrådt.

Sak nr. 1413: Forsvarlig virksomhet

Etter at uttalelsen var avgitt mottok Rettsrådet tilleggsspørsmål fra Mattilsynet med anmodning om å vurdere om informasjon til dyreeier er i samsvar med dyrehelsepersonelloven § 22 og om taushetsplikten etter dyrehelsepersonelloven § 20 er overtrådt.

Rettsrådets uttalelse:

Mattilsynet, regionkontoret for R, mottok en klage på veterinærs behandling av en mellomschauzer tispe, L, f. 04.07.1999, i brev datert 28.07.07 fra eierne A og B.

Det veterinærmedisinske rettsråd er i brev av 21.11.07 fra regionkontoret bedt om en vurdering av om utført behandling, oppfølging og utvist atferd er i samsvar med dyrehelsepersonelloven. Saken er også innklaget til Den Norske Veterinærforening for påstått brudd på DNVs yrkesetiske regler.

Hunden L var pasient på S Dyreklinikk og ble i hovedsak behandlet av klinikkenes daglige leder, veterinær X, i perioden 03.01.07 - 31.05.07. Eierne konsulterte i ett tilfelle, natt til 30.05.07, en annen veterinær, Y, ved besøk på T Dyreklinikk. Hunden døde hjemme hos eierne 06.06.07. Den ble ikke obdusert.

Siden hunden ikke ble obdusert, er det ikke mulig å bekrefte en endelig diagnose og årsak til at den døde. Ut fra den foreliggende faglige dokumentasjonen finner Rettsrådet det imidlertid godtgjort at hunden led av kronisk leverdegenerasjon. Rådet mener også at hunden har fått adekvat behandling for denne sykdommen.

Rettsrådet finner derfor ikke grunnlag for å hevde at veterinær X har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt ved sin behandling av denne hunden.

Forelagte opplysninger i journalene som omhandler hunden, er til dels sparsomme. Prøvesvar skal kunne forevises eier på forespørsel, noe som ikke er gjort i dette tilfellet. Imidlertid har veterinæren kunnet framskaffe de fleste av disse (med unntak av endringene i AP og ALT) ved forespørsel fra Mattilsynet og Rettsrådet, slik at disse resultatene kunne danne grunnlag for Rettsrådets behandling av saken. Rettsrådet mener derfor at kravet om ordnede opptegnelser i dyrehelsepersonellovens § 24 er innfridd, men at manglende utlevering av prøvesvar til eierne er kritikkverdig.

Utvist atferd fra veterinærens side med hensyn til de uttalelser han har kommet med, og som er dokumentert blant annet ved brev og ved utskrift av SMS fra eiernes telefon, er egnet til å svekke tilliten til yrkesgruppen. Uttalelsene er så hyppige og personlige, og kan ses som en belastning for en eier i en sårbar situasjon med et alvorlig sykt dyr. Rettsrådet synes det er meget beklagelig at han som yrkesutøver velger en slik kommunikasjonsform med sin klient.


Rettsrådets tilleggsuttalelse:

Rettsrådet har den 05.06.08 avgitt uttalelse i denne saken. Den klagende part, A og B, hevder i e-post til Mattilsynet den 10.07.08 at to av deres anførsler ikke har blitt tilstrekkelig kommentert i Rettsrådets uttalelse.
Disse to anførslene gjelder:

1) veterinær Xs gjennomføring av eksplorativ laparatomi uten forhåndsvarsel
2) om veterinær Y ved T Dyreklinikk brøt dyrehelsepersonelloven § 20 da hun angivelig utleverte journalopplysninger vedrørende hunden L til tidligere behandler, veterinær X

Ad 1) Gjennomføring av eksplorativ laparatomi uten forhåndsvarsel

Rettsrådet viser til lov 15.06.2001 nr 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell (heretter kalt dyrehelsepersonelloven), § 22, som lyder:

§ 22. Opplysninger til dyreeier
Dyrehelsepersonell skal uoppfordret gi dyreeieren eller dennes representant, opplysninger om undersøkelsesmetoder, diagnoser og aktuelle behandlingsalternativer og prognose. Videre skal eieren informeres om mulig risiko og bivirkning som undersøkelsen eller behandlingen medfører. Dersom det i tilknytning til undersøkelsen eller behandlingen oppstår skade eller komplikasjoner, skal dyreeieren informeres om dette. Opplysninger skal gis i en forståelig form og ut fra dyreeierens forutsetninger.

I forarbeidene til loven (Ot.prp nr 52 (2000 -2001)) presiseres at det er en plikt for veterinærer og annet dyrehelsepersonell aktivt å gi dyreeieren opplysninger om behandlingen m.v., hvilke alternativer som foreligger i en aktuell situasjon og mulige risikoer ved valgt behandling. Erfaringer fra tvistesaker om veterinærens ansvar i forhold til kravet om aktsomhet tilsier at mange tvister kunne vært unngått om veterinærene hadde gitt tilstrekkelig og forståelig informasjon til dyreeieren. I mange tilfeller vil det være fornuftig å innhente dyreeiers skriftlige samtykke til en behandling og aksept av risiko for eventuell skade (informert samtykke).

Inngrep som eier ikke har blitt forespurt om på forhånd, er forhold som veterinæren må vurdere konkret i hvert enkelt tilfelle. Dersom inngrepet er faglig nødvendig i en akutt situasjon (livstruende tilstander, ulykker, fare for stor lidelse, der tidsaspektet er viktig) kan det være nødvendig å utføre inngrepet uten forhåndsinformasjon og samtykke fra dyreeier. Dyreeier bør imidlertid informeres så snart som mulig. I en rutinebehandling av dyret skal eier derimot alltid kontaktes for informasjon og samtykke før det igangsettes annen behandling enn det pasienten kommer inn for. Det samme gjelder dersom det planlagte inngrepet medfører vesentlige merkostnader.

I denne saken foretok veterinær X en laparatomi i forbindelse med uttak av biopsi, en prosedyre som eier mener han ikke var blitt forespeilet. Laparatomien kostet ca kr 10 000,-. Selv om dette beløpet overstiger kostnadene ved en ordinær finnålsbiopsi, finner Rettsrådet det vanskelig å kunne uttale seg om opplysningsplikten er overtrådt i denne saken, ettersom kommunikasjonen mellom veterinær X og dyreeier foregikk i muntlig form. Det er således ikke mulig å bringe på det rene hva slags opplysninger som ble gitt, og hvilken dialog det var mellom veterinær og eier i forkant av inngrepet.


Ad 2) Påstand om brudd på taushetsplikten

Rettsrådet viser til de bestemmelsene i dyrehelsepersonelloven som omhandler innsynsrett i journaler, jf dyrehelsepersonelloven § 24, samt bestemmelsene om taushetsplikt, jf §§ 20 og 21.
Rettsrådet legger til grunn at veterinær X den 30.07.08 kontaktet veterinær Y pr. telefon for å få opplysninger om journalinnhold vedrørende klagers hund L.

Andre veterinærers innsynsrett er regulert i § 24 femte ledd andre pkt, som lyder slik:
Etter anmodning har dyrehelsepersonell plikt til å låne ut eller utlevere journal med vedlegg til annen dyreklinikk eller annet dyrehelsepersonell når dette anses nødvendig for videre behandling av pasient.

I henhold til denne bestemmelsen har en veterinær plikt til å utlevere journal med vedlegg til en veterinær som overtar den videre behandlingen av en pasient. Dette var åpenbart ikke tilfelle i denne saken, ettersom veterinær X var en tidligere behandler av hunden. Paragrafens ordlyd gir etter Rettsrådets skjønn ikke rom for å tolke bestemmelsen dithen at den også skal omfatte utleveringsplikt til dem som tidligere har hatt dyret til behandling. Veterinær Y hadde derfor ikke noen utleveringsplikt til veterinær X på dette grunnlag.

Spørsmålet blir derfor om veterinær Y var bundet av taushetsplikten i dyrehelsepersonelloven, jf §§ 20 og 21.

Bestemmelsene lyder slik:

§ 20 Hovedregel om taushetsplikt
Dyrehelsepersonell og deres medhjelpere skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger som han eller hun har fått i sin virksomhet om

noens personlige forhold
driftsmessige forhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den opplysningene angår

Vedkommende kan heller ikke utnytte slike opplysninger i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre.
Også enhver annen som omhandles i denne lov, har taushetsplikt om opplysninger som nevnt i første ledd, i den grad vedkommende har fått kjennskap til opplysningene gjennom dyrehelsepersonell.

§ 21 Begrensninger i taushetsplikten:
Taushetsplikten etter § 20 er ikke til hinder for

at opplysningene gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den grad den som har krav på taushetsplikt, samtykker,
at opplysningene gis til den som fra før er kjent med opplysningene
at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold
at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt
at opplysningene gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre, eller
at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i eller medhold av lov når det er utrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

Hovedregelen er at behandlende veterinær skal bevare taushet om det han/hun får vite om noens personlige eller driftsmessige forhold. Hva som ligger i begrepet ”noens personlige forhold”, er ikke nærmere definert i forarbeidene, bortsett fra at det i Innst.O nr 119 (2000-01) påpekes at det gis tilslutning til departementets forslag om en tilnærmet harmonisering med taushetsreglene i annet norsk regelverk.

Taushetsplikten i norsk regelverk verner om private interesser, og dens begrunnelse er ønsket om beskyttelse av enkeltindividers personlige forhold og private sfære. Taushetsplikten utgjør et sentralt element av personvernet. Personvern innebærer vern om den personlige integritet og bygger på et menneskesyn hvor individet tilskrives en egenverdi og en rett til beskyttet sfære rundt sitt privatliv. Respekten for enkeltindividers personlige integritet - herunder interesse av ikke å få sin anseelse forringet utad - er det bærende motiv i de overveielser som ligger til grunn for bestemmelsene om taushetsplikt.

Ved vurderingen av hva som kan anses å være ”personlige forhold” i henhold til dyrehelsepersonelloven, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i hvilke typer opplysninger som vil kunne være å finne i en veterinærs journal.

Forskrift 20.02.2006 nr 229 om journal for dyrehelsepersonell definerer journalens innhold å være en sammenstilling av nedtegnede, registrerte opplysninger om dyrehelsehjelp, herunder dyrehelsefaglige undersøkelser, vurderinger og behandling av dyr. I § 4 fastsettes krav til type opplysninger som alltid skal nedtegnes i en journal:

§ 4 Journalens innhold
Journalen skal inneholde opplysninger om:

a) Pasientenes art, antall og identitet, eventuelt tilhørighet til identifiserbar pasientbesetning dersom dyret ikke kan identifiseres på annen måte
b) Navnet på og adressen til pasientens eier eller innehaver, samt nødvendig opplysninger om andre som eventuelt har rekvirert dyrehelsehjelpen eller har representert eier eller innehaver i forbindelse med dyrehelsehjelpen.
c) Hvilket dyrehelsepersonell som har hatt ansvaret for dyrehelsehjelpen og hvilket annet dyrehelsepersonell som har deltatt i dyrehelsehjelpen.
d) Tidspunktene for henvendelser om dyrehelsehjelp, dyrehelsehjelpen og journalføringen.
e) Henvendelser om dyrehelsehjelp og dyrehelsepersonellets svar på slike henvendelser.
f) Anamnese, undersøkelser, kliniske funn, diagnoser og behandling.
g) Rekvirering og bruk av legemidler, herunder legemidlets navn og varenummer, dosering og varigheten av legemiddelbruken.
h) Pleie og annen oppfølging som ledd i dyrehelsehjelpen, herunder planer og instruksjoner om videre behandling.
i) Tilbakeholdelsestider for kjøtt, melk, egg og fisk som dyrehelsepersonellet har fastsatt ved bruk av legemidler.
j) Om pasientens eier eller innehaver har nektet dyrehelsehjelp.
k) Om pasientens eier eller innehaver har krevd innsyn eller retting og om kravene har blitt innfridd. Manglende innfrielse av kravene skal begrunnes.
l) Forhold som svekker velferden til pasienten eller andre dyr.
m) At dyrehelsepersonellet har gitt politiet, Mattilsynet eller dyrevernnemnda opplysninger fra journalen.
n) Opplysninger om dyr og dyrehelsehjelp som dyrehelsepersonellet er forpliktet til å dokumentere eller rapportere til offentlig myndighet.

Som nevnt ovenfor er det ikke nærmere definert verken i lov eller forarbeider hva som ligger i begrepet ”personlige forhold”. Om lovgiver ikke har ment at samtlige opplysninger som etter forskriftens § 4 skal nedtegnes i en dyrejournal er ”personlige forhold” som dekkes av taushetsplikten i § 20, vil likevel enkelte av disse opplysningene etter Rettsrådets skjønn i alle fall måtte anses som ”personlige forhold”. For eksempel bør opplysninger iht bokst. j) om eier har nektet dyrehelsehjelp, bokst l) forhold som svekker velferden til pasienten, eller m) at journalopplysninger er utlevert politiet eller dyrevernnemnd kunne defineres som ”personlige forhold”.

Den klagende part hevder at veterinær X ba om journalopplysninger for å kunne ”forberede” sitt forsvar i en klagesak. Dette er en påstand Rettsrådet vanskelig kan ta stilling til. Det er heller ikke kjent hvilke type opplysninger Y angivelig skal ha gitt veterinær X pr telefon den 30.05.07. Rettsrådet kan derfor vanskelig ta stilling til om taushetsplikten er brutt i dette tilfellet.