Sak nr. 1412 Sak nr. 1412: Tannbehandling hest

Kategori
118
Dyr
Hest
År
2008
Referansesaker

Saken er innsendt av eier som anmoder Rettsrådet om å vurdere om den foregående tannbehandlingen er utført etter gjeldende lover, forskrifter og etiske normer.

Dyrehelsepersonelloven
Tannbehandling hest

Sak nr. 1412: Tannbehandling hest

Rettsrådet har i brev fra eier A blitt bedt om en uttalelse om tannbehandling av to år gammel amerikansk quarterhorse, hoppe,L.

Rettsrådet har i brev fra eier A blitt bedt om en uttalelse om tannbehandling av to år gammel amerikansk quarterhorse, hoppe,L. Eieren oppdaget en kul på kinnet på hesten den 17.02.07. Veterinær X fra R Veterinærkontor ble kontaktet. Han beskriver i sin journal av 17.02.07 at melketannen til 107 (dPM3 i overkjeven høyre side) var frakturert i flere deler. Veterinæren tilkalte en medhjelper, G, som ble presentert som tannpleier på hest. Veterinæren sederte hesten og ga lokalbedøvelse, mens G fjernet den frakturerte melketannen. Inngrepet tok ca 4,5 timer (18.00-22.30) ifølge eier og 3,5 timer (19.00-22.30) ifølge veterinærens saksframstilling datert 31.11.07. Hesten fikk antibiotika og smertestillende legemidler, og eier fikk beskjed om å gi antibiotika med sprøyte (intramuskulært) de påfølgende dager. Eier fikk også beskjed om å ta kontakt ved eventuelle problemer. Eier gjennomførte imidlertid ikke antibiotikabehandlingen fordi hesten var redd sprøyter, noe han informerte veterinæren om pr. telefon den 20.02.07.

Det foreligger ingen informasjon om hestens tilstand inntil eier igjen oppdaget en kul på samme sted den 08.03.07. G og veterinær Y kom da for å undersøke hesten. De så på hesten ute på beite uten at den ble sedert eller det ble satt inn munnsperre, fordi eieren mente hesten var redd for sprøyter og ikke ønsket at hesten skulle sederes. Hoppa ble besiktiget og funnet allment i orden og i godt hold. Det var ikke lukt fra munnen.

Eieren ved sin assistent tilkalte igjen G den 30.05.07, da hesten hadde fått en kul på angjeldende sted, men avbestilte undersøkelsen dagen etter da kulen ble borte. Ifølge journal fra hesteklinikken ved Norges veterinærhøgskole datert 02.10.07 ble hesten rekvirert til Norges veterinærhøgskole av en annen veterinær (Z). Det ble da funnet at både tann 107 og 108 (PM 3 og 4 i høyre overkjeve) var frakturert på langs helt ned i røttene, og det forelå abscesser i røttene. Melketennene til begge disse tennene var da borte. Tennene (107 og 108) ble fjernet. Etter en lengre etterbehandling ble hesten sendt hjem den 31.10.07.

Eieren har stilt følgende spørsmål til Rettsrådet og ber om en vurdering om tannbehandlingen er utført ”etter gjeldende lover, forskrifter og etiske normer”:

1. Er det riktig å foreta et operativt inngrep som tar 4,5 timer ute på en stall i stedet for å transportere dyret til en klinikk?

2. Har veterinæren og ”tannpleieren” et ansvar for å vurdere egen kompetanse i forhold til hvilke inngrep de foretar? Er det i så fall gjort i dette tilfelle?

3. Kan hvem som helst kalle seg tannpleier så lenge veterinær går god for dem eller kreves autorisasjon? Hvem gir i så fall denne, og hvordan kan en hesteeier forsikre seg om at han har kompetent personell til å behandle hestene sine?

4. Hvilket ansvar har veterinæren i forhold til oppfølging etter en behandling?

5. Det ble bedt om den beste behandling hesten kunne få, uavhengig av kostnad. Burde denne saken, ut fra et dyrevernmessig synspunkt, vært løst på en annen måte?

6. Bør et inngrep av denne typen finne sted uten at det tas røntgen? Bør det tas røntgen etter inngrepet for å vurdere situasjonen videre?

7. Har hesten blitt påført unødvendig lidelse som følge av behandlingen?

8. Er veterinæren eller tannpleieren økonomisk ansvarlige, dersom behandlingen ikke er utført etter gjeldende lover, forskrifter og etiske normer?

Eieren har kommet med åtte spørsmål som delvis gjelder saken og som delvis er av mer generell karakter. Rettsrådet har valgt å svare delvis samlet på spørsmålene, og i en annen rekkefølge enn de er stilt.

Sp 1. Fjerning av en melketann er ikke nødvendigvis et operativt inngrep. Dersom det medfører riktighet at hesten var under behandling i 3-4 timer for å fjerne en melketann er det etter Rådets vurdering i strid med dyrevernloven. Et slikt inngrep skal vanligvis ta vesentlig kortere tid. Tanntrekkingen skulle derfor vært avsluttet tidligere og overlatt til mer kompetent personell da veterinæren forsto at inngrepet var komplisert.

Sp 6. For tidlig fjerning av melketann vil øke faren for infeksjon i den blivende tannen fordi pulpa i den blivende tannen ofte vil bli stående åpen. Det ble opplyst av veterinæren at det ble stående igjen et fragment av melketannen, noe som ytterligere øker infeksjonsfaren. Rådet mener ut fra dette at røntgenbilde burde vært tatt etter inngrepet.

Sp 4. Etterbehandlingen bestod i utlevert antibiotika. Det ble ikke avtalt noen oppfølgende undersøkelse, noe Rådet mener burde vært gjort i dette tilfellet med gjenværende fragmenter av tannen. Veterinæren burde forsikret seg om at fragmentet løsnet eller ble fjernet, og for tilfredsstillende lokal etterbehandling. Veterinæren ble kontaktet angående problemer med å gi antibiotika tre dager etter inngrepet. Selv om hesten da ikke hadde symptomer på infeksjon, burde dette uansett ha utløst et kontrollbesøk.

Sp 5 og 7. Rådet mener at hesten har blitt påført unødvendig lidelse som følge av behandlingen både fordi første gangs behandling ikke var adekvat, men også som følge av den mangelfulle etterbehandlingen.

Sp 2 og 3. Når det gjelder dyrehelsepersonell og autorisasjon til å behandle dyr er dette nedfelt i Lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell av 2001-06-15 (Dyrehelsepersonelloven). Ifølge denne loven er det Mattilsynet som har fått delegert myndighet fra LMD til å gi autorisasjon. I henhold til §18 er det bare veterinær som kan nytte undersøkelses- og behandlingsmetoder som krever spesiell kyndighet i forbindelse med diagnostisering, forebygging og behandling av sykdom hos dyr. Til slike metoder regnes operative inngrep, injeksjoner og annen perforering av hud eller slimhinne. Det er også bare veterinær som kan iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse, og bruke reseptpliktige legemidler til behandling av dyr. Autorisasjon til andre personellgrupper er kun gitt dyrepleiere gjennom egen forskrift.

Tannpleiere for dyr er ikke omfattet av noen autorisasjonsordning. Tittelen tannpleier er ikke beskyttet, slik at hvem som helst kan kalle seg tannpleier (for dyr).

Dyrehelsepersonellovens §15 omhandler bruk av medhjelper: ”Dyrehelsepersonell kan i sin virksomhet la seg bistå av annet personell forutsatt at det gis tilstrekkelig instruksjon og føres tilsyn. Den som overlater utførelse av oppgaver til andre, skal påse at vedkommende har de kvalifikasjonene som kreves for forsvarlig utførelse av oppgavene.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om dyrehelsepersonells bruk av medhjelper.”

Vedrørende denne saken må derfor G regnes som en medhjelper for veterinæren. Veterinærer har altså lov til å bruke medhjelper slik som i dette tilfellet, men bærer selv ansvaret for all behandling der medhjelper blir brukt.

Sp 8. Det er således bare veterinæren som kan være økonomisk ansvarlig for eventuell skade eller komplikasjon i forbindelse med inngrepet, da han var den eneste autoriserte person på stedet som lovlig kunne sette i gang behandlingen, eventuelt med medhjelper.

Da hesten kom til undersøkelse ved NVH var melketannen til nabojekselen 108 borte og begge jekslene (107 og 108) frakturert ned til røttene. Det er rimelig å anta at det er en årsakssammenheng mellom første tannskade og skadene som ble diagnostisert i oktober. Det er likevel vanskelig å fastslå hvorvidt dette skyldes selve den opprinnelige skaden i melketannen, behandlingen av denne eller andre uforutsette hendelser i løpet av de mellomliggende fem månedene. På grunn av den lange tiden som gikk før nye symptomer oppsto, er det vanskelig å si at selve fjerningen av melketannen var hovedårsaken til de senere problemene.