Sak nr. 1388 Sak nr. 1388: Hund feilmedisinering - overdosering

Kategori
119
Dyr
115
År
2007
Referansesaker

Sak nr. 1388: Hund feilmedisinering - overdosering

Saken er innsendt av eiers advokat med anmodning om Rettsrådets uttalelse om det forelå årsakssammenheng mellom den dosen imizol hunden fikk ved to anledninger, og det at hunden måtte avlives på et senere tidspunkt.

Rettsrådets uttalelse:

A oppsøkte veterinær i Spania, 14.09.06 med hunden sin, en bichon havanais, hannhund, L, for å få fjernet tannstein. Veterinæren tok en blodprøve av hunden i forkant av en planlagt narkose. Ifølge eier hadde hunden en symptomfri leverbetennelse. Veterinæren tok på et senere tidspunkt en ny blodprøve, og i denne ble det påvist Erlichia canis. Veterinæren sendte med eier anbefalt doseringsregime for hunden, slik at den kunne behandles hjemme i Norge.

Eieren tok etter hjemkomst kontakt med R Dyreklinikk og fikk ifølge veterinærens redegjørelse time til behandling 22.09.06 (jmf. journal av samme dato). Ifølge eier måtte legemiddelet bestilles. Veterinær X måtte omregne doseringen fordi det spanske legemiddelet (Imidocarb (imidocarb dipropionat) 8,5%) hadde en annen konsentrasjon av imidazol enn det veterinær X hadde tilgang til i det legemiddelet hun hadde bestilt fra apoteket (imidazol 120 mg/ml,12%) på registreringsfritak. Legemiddelet ble ifølge veterinæren registrert inn på datasystemet som 12 mg/ml i stedet for 120 mg/ml (12%). Hunden ble ifølge veterinæren behandlet med 2,5 ml (en dose som i ettertid viste seg å være ti ganger anbefalt dosering). Etter første behandling merket eier at hunden ble dårlig, og hun kontaktet veterinær Xtelefonisk om dette. Veterinæren beroliget eier med at de beskrevne bivirkninger var forventet. Hun avviste i sin redegjørelse av 14.02.07 at eier hadde uttrykt bekymring for dosens størrelse på daværende tidspunkt.

I de neste fem dagene spiste hunden ifølge eieren svært dårlig. Hunden fikk også røde flekker (utslett) på høyre side av bryst/mage, og eier oppsøkte veterinæren igjen 25.09.06 for at veterinæren skulle se hudforandringene. Eier konstaterte at hunden hadde tapt 450 g i vekt, men dette er ikke bemerket i veterinærens journal da. Vekttapet er nevnt i journalen av 06.10.06 da hunden fikk ny behandling med imizol. Ifølge veterinærens journal ble det denne gangen gitt samme dose, 2,5 ml imizol, men fortynnet i 0,5 ml fysiologisk saltvann for å minske lokalreaksjonen i huden. Ifølge eier ble hunden svært syk 1-2 dager etter behandling. Eier uttrykte mistanke om bivirkninger forårsaket av for høy dosering overfor veterinær X, og oppsøkte igjen R Dyreklinikk 09.10.06. Her fikk hunden intravenøs væsketerapi, men allmenntilstanden forverret seg slik at den ble avlivet samme dag. Diagnoser i følge journalen var akutt lever- og nyresvikt.

Det veterinærmedisinske rettsråd mottok brev datert 30.10.06 fra advokatfirmaet B med klage på veterinær X sin behandling av As hund. Advokatfirmaet ønsker Rettrådets uttalelse om det foreligger årsakssammenheng mellom den dosen imizol hunden fikk ved to anledninger, og det at hunden måtte avlives på et senere tidspunkt.

Rettsrådet konstaterer at veterinæren i dette tilfellet muntlig og skriftlig har innrømmet å ha gitt en dose som er ti ganger anbefalt dosering for legemiddelet imizol. De bivirkningene som ble registrert hos denne hunden, er forenlige med bivirkningene som er beskrevet for imizol. Den toksiske effekten og bivirkningene forsterkes ved for høy dosering, og legemiddelet har en langsom utskillelseshastighet. Hunden ble ikke obdusert. I dette tilfellet regnes i skjerpende retning at veterinæren var ukjent med legemiddelet, og at hun ikke forsto feildoseringen, og heller ikke erkjente dette overfor eier på et tidligere tidspunkt. Det stilles ekstra store krav til aktsomhet når legemiddelet ikke er registrert i Norge.

Rådet finner at veterinæren har opptrådt uaktsomt, og at det er årsakssammenheng mellom doseringen av legemiddelet imizol og det at hunden ble syk og måtte avlives. Rådet uttaler seg imidlertid ikke om størrelsen på et eventuelt erstatningsbeløp.Rettsrådets uttalelse:

A oppsøkte veterinær i Spania, 14.09.06 med hunden sin, en bichon havanais, hannhund, L, for å få fjernet tannstein. Veterinæren tok en blodprøve av hunden i forkant av en planlagt narkose. Ifølge eier hadde hunden en symptomfri leverbetennelse. Veterinæren tok på et senere tidspunkt en ny blodprøve, og i denne ble det påvist Erlichia canis. Veterinæren sendte med eier anbefalt doseringsregime for hunden, slik at den kunne behandles hjemme i Norge.

Eieren tok etter hjemkomst kontakt med R Dyreklinikk og fikk ifølge veterinærens redegjørelse time til behandling 22.09.06 (jmf. journal av samme dato). Ifølge eier måtte legemiddelet bestilles. Veterinær X måtte omregne doseringen fordi det spanske legemiddelet (Imidocarb (imidocarb dipropionat) 8,5%) hadde en annen konsentrasjon av imidazol enn det veterinær X hadde tilgang til i det legemiddelet hun hadde bestilt fra apoteket (imidazol 120 mg/ml,12%) på registreringsfritak. Legemiddelet ble ifølge veterinæren registrert inn på datasystemet som 12 mg/ml i stedet for 120 mg/ml (12%). Hunden ble ifølge veterinæren behandlet med 2,5 ml (en dose som i ettertid viste seg å være ti ganger anbefalt dosering). Etter første behandling merket eier at hunden ble dårlig, og hun kontaktet veterinær Xtelefonisk om dette. Veterinæren beroliget eier med at de beskrevne bivirkninger var forventet. Hun avviste i sin redegjørelse av 14.02.07 at eier hadde uttrykt bekymring for dosens størrelse på daværende tidspunkt.

I de neste fem dagene spiste hunden ifølge eieren svært dårlig. Hunden fikk også røde flekker (utslett) på høyre side av bryst/mage, og eier oppsøkte veterinæren igjen 25.09.06 for at veterinæren skulle se hudforandringene. Eier konstaterte at hunden hadde tapt 450 g i vekt, men dette er ikke bemerket i veterinærens journal da. Vekttapet er nevnt i journalen av 06.10.06 da hunden fikk ny behandling med imizol. Ifølge veterinærens journal ble det denne gangen gitt samme dose, 2,5 ml imizol, men fortynnet i 0,5 ml fysiologisk saltvann for å minske lokalreaksjonen i huden. Ifølge eier ble hunden svært syk 1-2 dager etter behandling. Eier uttrykte mistanke om bivirkninger forårsaket av for høy dosering overfor veterinær X, og oppsøkte igjen R Dyreklinikk 09.10.06. Her fikk hunden intravenøs væsketerapi, men allmenntilstanden forverret seg slik at den ble avlivet samme dag. Diagnoser i følge journalen var akutt lever- og nyresvikt.

Det veterinærmedisinske rettsråd mottok brev datert 30.10.06 fra advokatfirmaet B med klage på veterinær X sin behandling av As hund. Advokatfirmaet ønsker Rettrådets uttalelse om det foreligger årsakssammenheng mellom den dosen imizol hunden fikk ved to anledninger, og det at hunden måtte avlives på et senere tidspunkt.

Rettsrådet konstaterer at veterinæren i dette tilfellet muntlig og skriftlig har innrømmet å ha gitt en dose som er ti ganger anbefalt dosering for legemiddelet imizol. De bivirkningene som ble registrert hos denne hunden, er forenlige med bivirkningene som er beskrevet for imizol. Den toksiske effekten og bivirkningene forsterkes ved for høy dosering, og legemiddelet har en langsom utskillelseshastighet. Hunden ble ikke obdusert. I dette tilfellet regnes i skjerpende retning at veterinæren var ukjent med legemiddelet, og at hun ikke forsto feildoseringen, og heller ikke erkjente dette overfor eier på et tidligere tidspunkt. Det stilles ekstra store krav til aktsomhet når legemiddelet ikke er registrert i Norge.

Rådet finner at veterinæren har opptrådt uaktsomt, og at det er årsakssammenheng mellom doseringen av legemiddelet imizol og det at hunden ble syk og måtte avlives. Rådet uttaler seg imidlertid ikke om størrelsen på et eventuelt erstatningsbeløp.