Sak nr. 1387 Sak nr. 1387: Hund magedreining

Kategori
119
Dyr
115
År
2007
Referansesaker

Sak nr. 1387: Hund magedreining

Saken er innsendt av eier som anførte at veterinærenes behandling medførte at hunden døde.

Rettsrådets uttalelse:

Hunden L, en seks år gammel rottweiler hannhund, ble syk 25.09.06. Eier brakte hunden til dyreklinikk i R der hunden først fikk væskebehandling, og på bakgrunn av de kliniske funn beskrevet i journal av 25.09-27.09.06 ble den operert for magedreining av veterinærene X og Y. Da hunden hadde våknet opp etter operasjonen, mente eier og hans ledsager at de ble anmodet om å gå ute med hunden, og de gjorde dette i ca to timer. I følge veterinær X sin redegjørelse av 13.12.06 fikk eier derimot beskjed gjentatte ganger om at hunden trengte hvile. Veterinæren rådet eieren til å la hunden være på klinikken over natten for observasjon, men eieren ville ha den med hjem. Da han reiste hjem, fikk han med seg fra veterinær X en sprøyte med et stoff som eier oppfattet til å være morfin, men som i følge veterinærens redegjørelse av 13.12.06 var det smertestillende legemiddelet Torbugesic® (opioidagonist butorphanol tartrate, 10mg/ml, utlevert dose 0,4 ml), og som han skulle gi hunden hjemme. Ifølge eier brakk hunden seg både mens han gikk med den ute og etter at den kom hjem. Hunden drakk også noe vann. Ved midnatt ga eieren hunden sprøyten. Da eieren våknet om morgenen 26.09.06 kl. 07.00, var hunden død.

Eieren hevder at veterinærene X og Ys behandling medførte at hunden døde.

I de foreliggende dokumenter er det i store trekk enighet om forløpet av behandlingen fram til hunden ble operert. Ifølge både eier og veterinærene var hundens allmenntilstand ikke tydelig påkjent da den ankom klinikken, og hunden ble lagt til observasjon. Væskebehandling ble igangsatt, og hunden ble ettersett flere ganger mens den fikk væskebehandling. Sykdomstilstanden utviklet seg, og diagnosen magedreining ble stilt. Hunden ble operert, og ifølge journalen ble operasjonen utført lege artis. Magedreining hos hund er en livstruende tilstand med stor fare for sjokkutvikling på grunn av sirkulasjonssvikt og påfølgende dødsfall, selv ved kirurgisk behandling. Prognosen er avventende. Fordi hunden ikke ble obdusert, er det ikke mulig å fastslå dødsårsaken i dette tilfellet, men det er sannsynlig årsakssammenheng mellom magedreiningen og det at hunden døde. Det er kjent at magedreining hos hund kan være forbundet med hjertearytmi som kan være vanskelig å diagnostisere i tide, selv ved oppstalling og overvåkning.

Det er stor uenighet mellom partene om hendelsesforløpet etter at hunden våknet opp fra operasjonen. Skriftlig informasjon til eier med kopi i journalen burde ha foreligget etter et operativt inngrep. Rådet finner det kritikkverdig at slik informasjon ikke ble gitt. Det at hunden ikke ble igjen på klinikken, må eier bære medansvar for.

Rådet finner på bakgrunn av de foreliggende opplysninger ikke grunn til å påstå at veterinærene X og Y har handlet erstatningsbetingende uaktsomt.

Hundeeier legger i sin framstilling vesentlig vekt på at veterinærene utleverte et legemiddel med morfinliknende effekt for injeksjon til hunden. Ifølge veterinærens journal var dette preparatet Torbugesic®. Torbugesic® vet. til hund inneholder 10 mg butorfanoltartrat/ml. Preparatet er registrert i utlandet til bruk på hund, men brukes i utstrakt grad også i Norge på godkjenningsfritak. Anbefalt dosering for smertelindring og sedasjon er for preparatet med konsentrasjonen 10 mg butorfanoltartrat/ml: 0,2-0,3ml/10kg. Hunden veide i følge eier ca. 50 kilo. Hundeeier fikk medsendt 0,4 ml Torbugesic® til injeksjon på hunden hjemme. Doseringen er så lav (under halv dose) at dette legemiddelet med overveiende sannsynlighet ikke har hatt noen avgjørende innflytelse på utfallet.

Butorfanol er et opioid som skiller seg vesentlig fra morfin, da det ikke har morfinets respirasjonshemmende effekt. Legemiddelet er ikke interessant for misbrukere da det gir liten eller ingen eufori hos mennesker.

Regelverket veterinærer må forholde seg til når det gjelder forskriving av legemidler, forbyr ikke veterinærer å utlevere et legemiddel som må gis som injeksjon. Det er imidlertid viktig at veterinæren gir eieren, eller den som skal gi injeksjonen, god nok informasjon om innholdsstoff, virkning, og når og hvordan sprøyten skal settes. I angjeldende tilfelle var det uheldig at eier fikk inntrykk av at det dreide seg om det vanedannende legemiddelet morfin. Rådet mener likevel at denne misforståelsen ikke har hatt betydning for sakens utfall.