Sak nr. 1379 Sak nr. 1379: Avliving av hund

Kategori
119
Dyr
115
År
2006
Referansesaker

Sak nr. 1379: Avliving av hund

Saken er innsendt av eier av en hund som ber Rettsrådet vurdere praksis til en veterinær som avlivet hennes hund i samråd med fôrvert, men uten at eier ble informert i forkant.

Rettsrådets uttalelse:

Saken gjelder klage på avlivning av importert dobermann pincher, hann, ”L”. Importør og registrert eier av hunden, A, hadde hunden hos seg til våren 2005 da hun ble gravid og ønsket å få avlastning med hunden. Hun valgte i juni 2005 å ta imot tilbudet fra en bekjent B, om at hun og hennes familie kunne ta vare på hunden inntil A hadde mulighet til å ta han hjem igjen. Etter et halvt år, i november 2005, ble hunden hentet hjem til A. Imidlertid ønsket familien B fortsatt å ha hunden hos seg, noe A gikk med på. A hadde informert B om at papirene til hunden var kommet bort. Det ble derfor ikke gitt noen formell skriftlig eierskifterklæring eller fôrvertserklæring da hunden flyttet tilbake til B. Ifølge Bs brev av 05.09.06 ble det sendt SMS melding til hennes sønn, der overtakelsen av hunden ble bekreftet, i tillegg til at det forelå muntlig avtale om at hunden skulle være hos familien B. Hunden var således hos familien B da den 24.04.06 gjorde forsøk på å bite en åtte år gammel gutt som var på besøk hos familien. Ifølge B kom utfallet helt uten forvarsel og tilsynelatende uprovosert, men ble forklart med at hunden hadde et godt utviklet vaktinstinkt. Gutten ble ikke skadet fysisk fordi B forhindret dette.

Etter telefonkonsultasjon med to ulike veterinærer dagen etter, ble avlivning vurdert. Alternativene til avlivning var tilbakeføring av hunden til A eller omplassering til en annen egnet eier. På grunn av risikoen for gjentagelse av hundens oppførsel mot barn, vurderte B det slik at avlivning var det eneste mulige alternativ. B hadde fått ansvar for all behandling av hunden hos veterinær og hadde benyttet veterinær X som hundens faste veterinær i ca 8 mnd. Hun ble tilkalt til hjemmebesøk og avlivet hunden, men uten at begjæring om avlivning ble underskrevet av den registrerte eier A. Hun ble ikke informert om avlivningen før etterpå i en elektronisk post datert 26.04.06.

A påklager i brev av 15.05.06 avlivningen og mener det er gjort en feil av veterinæren som avlivet hunden.

Når en hund begjæres avlivet hos veterinær, er det vanlig prosedyre å spørre om hunden tilhører den som har den i sin varetekt, og få underskrift fra vedkommende dersom veterinæren har grunn til å tro at vedkommende ikke har råderett over hunden. Det ville vært optimalt om veterinæren hadde fått en signatur fra B om at hun hadde råderett over hunden. I angjeldende tilfelle manglet slik underskrift, men opplysningene i saken tilsier at A de facto hadde overlatt ansvaret til B i lengre tid, selv om det ikke forelå en skriftlig formalisering av disposisjonsretten og eierforholdet. B hadde et kundeforhold av ca. 8 mnd varighet til veterinær X, og det var således ikke noen grunn til at veterinæren skulle tro at B formelt ikke hadde disposisjonsrett over hunden.

Ut fra de opplysninger B har gitt til veterinæren og til Rettsrådet om hundens adferd, kan hundeholderen bli stilt til ansvar om ikke hunden uskadeliggjøres, jf. straffelovens §354 pkt. 3 og lov av 4. juli 2003 nr. 74 (hundeloven) §18.

Rettsrådet mener at veterinær X ikke handlet uaktsomt da hun på begjæring fra B avlivet hunden.