Rettsrådets uttalelse:
Mattilsynet behandlet en klage datert 24.10.05 på veterinær Xs behandling av As hund. Mattilsynet har gjort en vurdering av denne klagesaken i brev av 23.01.06, og oversendte deretter klagesaken til Rettsrådet 16.02.06 med anmodning om uttalelse i hht Lov 2001-06-15 nr 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell §31. Det ønskes svar på følgende spørsmål:
Synes det å ha vært veterinærmedisinsk grunn til å trekke et så stort antall tenner?
Hva kan være grunnen til at et stort antall tenner var løse hos hunden?
Er det sannsynlig at tannløsningen skyldtes dårlig munnhygiene og periodontitt samtidig som det ikke er påpekt tegn til tannkjøttsykdom eller annen sykdom i munnen?
Kan et forhøyet antall hvite blodlegemer skyldes tilstanden i munnen før tennene ble trukket, eller være en reaksjon på selve tanntrekkingen?
Burde hunden ha fått antibiotika i forbindelse med tanntrekkingen?
Oppfyller veterinærjournalen krav til ”ordnede opptegnelser” i hht Lov 2001-06-15 nr 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell?
Rådet bes også å gjøre andre vurderinger det måtte finne relevant.
Hunden L, fire år gammel, ble levert på R dyreklinikk 30.08.05 for årlig helsekontroll inkludert fjerning av tannstein. Det ble også ifølge veterinær X opplyst at hunden hadde spist dårlig en tid, og at det var oppdaget en kul i ganen. Det ble avtalt at eier kunne hente hunden senere på dagen. Da eier kommer for å hente hunden, blir hun fortalt at det var trukket 18 tenner hos hunden uten at hun er blitt kontaktet om dette på forhånd. Veterinærklinikkens leder, Y, beklager at eier ikke ble informert. Veterinær X fastholder at det var nødvendig å trekke tennene på grunn av langt framskreden tannkjøttbetennelse og løse tenner. Tilstanden i munnen ble vurdert som årsak til spisevegringen. Det foreligger utskrift fra 27.09.05 av hundens journal fra veterinærklinikken. Veterinær X hevder i sin redegjørelse til Mattilsynet datert 17.01.06 at hun informerte eier om mulig fjerning av tenner og kul i munnen ved den innledende undersøkelsen. Ifølge henne hadde eieren på daværende tidspunkt ingen motforestillinger da hun ble orientert om mulige behandlingsalternativer. Eier hevder på sin side at slik informasjon ikke ble gitt, og at hun ikke har nevnt spisevegring, bare at hunden var småspist.
Det foreligger derfor betydelige avvik i saksframstillingen mellom de to partene. Det framgår ikke av journalutskriften fra 30.08.05 at hunden hadde en så vidt alvorlig tilstand i munnen som veterinærene senere skrev i sin redegjørelse til Mattilsynet. Kommunikasjonen mellom veterinær og dyreeier kan derfor ikke sies å ha vært god nok. Diskusjonen som oppstod i ettertid, kunne kanskje ha vært unngått ved å ta en telefon til eieren og opplyse om hvor omfattende trekkingen ville bli, selv om veterinæren hevdet å ha informert eier på forhånd om at det kunne bli aktuelt å trekke tenner. Rådet vil derfor bemerke at eier burde ha blitt informert om at så pass mange tenner skulle trekkes på en så ung hund.
På tross av uenighet mellom partene om hva som faktisk ble opplyst ved undersøkelsen, er det etter Rådets mening tilstrekkelig grunnlag for å hevde at veterinæren har forsømt sin opplysningsplikt i hht Lov 2001-06-15 nr 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell §22.
Ved besvarelsen av spørsmålene legges det til grunn veterinærens redegjørelse for tilstanden i munnen.
Så store tannskader som er beskrevet på denne unge hunden, som i tillegg fikk tannpuss av eier, er ikke normalt. Det vil si at hunden med overveiende sannsynlighet hadde en sykdomstilstand i munnen som kunne gi veterinærmedisinsk grunnlag for trekking av tenner i et omfang som i dette tilfellet.
Rikelig med tannstein kan gi en betennelsestilstand i tannkjøttet (gingiva) og betennelse omkring tennene (periodontitt). Blir denne dyptgripende og omfattende nok, kan tennene løsne fra festet. Periodontitt kan også oppstå som primærproblem av ukjent årsak.
Årsaken til at enkelte hunder får så store forandringer vet man ikke med sikkerhet, men både rasedisposisjon og spyttets sammensetning kan influere på sykdomstilstanden. God tannhygiene vil forsinke utviklingen, men vil ikke forhindre tilstanden i å utvikle seg hos predisponerte dyr.
Det er overveiende sannsynlig at et forhøyet antall hvite blodlegemer kan skyldes tilstanden i munnen. Det er kjent at dette kan foreligge i forbindelse med periodontitt. Trekking av et så stort antall tenner i en munnhule med betennelsestilstand, kan også gi bidrag til økning av hvite blodlegemer.
Det gis ikke rutinemessig antibiotika ved tannrens/tanntrekk blant annet fordi drenasjen av sårhulene anses å være tilfredsstillende. I denne saken, der så pass omfattende tanntrekking var foretatt, kunne antibiotikabehandling ha vært vurdert i etterkant av tanntrekkingen. Antibiotikabehandling alene ville ikke ha løst problemet med løse tenner.
Journalen er som nevnt tidligere, meget kortfattet og kunne vært mer beskrivende, spesielt da tilstanden viste seg å være så mye mer alvorlig enn anamnesen og innleggelsesårsaken skulle tilsi. Diagnosen tannkjøttbetennelse og beskrivelse av de løse tennene foreligger ikke, og heller ikke den vurdering at tilstanden var så alvorlig at tennene måte trekkes av dyrevernmessige årsaker. Totalt sett er derfor denne journalen mangelfull. Rettsrådet har likevel ikke grunnlag for å si at veterinæren ikke har oppfylt kravet til ”ordnede opptegnelser” i hht §24 i Lov 2001-06-15 nr 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell.
Ut fra de foreliggende opplysninger om tilstanden i munnhulen hos hunden vil Rådet hevde at veterinæren ikke har brutt §23 om forsvarlig virksomhet i hht Lov 2001-06-15 nr 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell.