Sak nr. 1366 Sak nr. 1366: Hund- avliving m.m.

Kategori
119
Dyr
115
År
2006
Referansesaker

Sak nr. 1366: Hund- avliving m.m.

Saken er innsendt av hundeeier som klager på veterinærens håndtering av deres hund i forbindelse med avliving, samt to tidligere tilfelle som eier betegner som ”slurv” ved den samme klinikken.

Rettsrådets uttalelse:

Rettsrådet mottok i brev datert 22.09.05 en klage fra A og B (C kennel) i forbindelse med avlivning av hund foretatt av veterinær X den 21.09.05, og to andre tilfelle av behandling fra hhv 01.12.03 (ID-merking med mikrochip) og 05.09.99 (insektstikk) begge foretatt av veterinær Y. I det førstnevnte tilfelle klaget hundeeieren over uverdig avlivning av hunden sin på grunn av problemer veterinæren hadde med å injisere legemiddelet intravenøst i ekstremitetene. Avlivningen ble foretatt med legemiddelet pentobarbital uten forutgående premedisinering av hunden. I det andre tilfellet klaget eierne over at veterinæren hadde foretatt ID-merking med mikrochip, men at chipen ikke kunne gjenfinnes ved kontroll noen tid senere (ikke angitt tid, men i forbindelse med deltakelse i EM i hundekjøring i Sverige). I det tredje tilfellet klager eieren på en behandling for allergisk reaksjon ved insektstikk, der det ble gitt betennelseshemmende legemiddel (prednisolon) i 3 dager, og ikke antibiotika. Hevelsen blusset opp igjen etter 2 måneder. Det ble ved konsultasjon ved en annen dyreklinikk i R den 01.11.99 konstatert at hunden hadde skade i rovtannen og en betennelse i rovtannens rot.

Avlivning av en hund er som regel en traumatisk opplevelse for eieren, og det er avgjørende at veterinæren opptrer på en slik måte at påkjenningen blir minst mulig for både dyret og eieren. Dette innebærer at dyret bør behandles så skånsomt som mulig, og at det gis god og nøktern informasjon til eier omkring avlivningen. En viss grad av fengsling er nødvendig for å injisere et legemiddel som pentobarbital intravenøst, men fengslingen skal ikke bære preg av hardhendt eller brutal behandling. Vanligvis vil en injeksjon med pentobarbital som forløper uten komplikasjoner, gi et meget raskt bevissthetstap og hurtig død. I mange tilfelle er hunden urolig på forhånd, slik at injeksjonen blir vanskeligere uten at hunden er beroliget ved premedikasjon, eller uten at en har kyndig hjelp. Videre bør legemiddelet komme strikt intravasalt på grunn av faren for eksitasjon ved utilstrekkelig eller for langsom injeksjon. Ved Institutt for sports- og familiedyrmedisin, Norges veterinærhøgskole, benyttes alltid premedikasjon med beroligende legemiddel før avlivning. Med det varierte utvalg som er tilgjengelig av legemidler til bruk ved premedikasjon, er Rettsrådet av den oppfatning at premedikasjon før avlivning bør være rutine, men at veterinæren likevel må vurdere i hvilken grad dette er nødvendig ut fra forholdene.

I dette tilfellet mener Rettsrådet at veterinæren ikke i tilstrekkelig grad har kvalitetssikret sine rutiner.

Når det gjelder saken med ID-merking med mikrochip, og det at chipen ikke kunne gjenfinnes ved kontroll noen tid senere, vil rådet bemerke at det hender at mikrobrikken endrer plassering eller blir inaktiv, slik at den ikke kan påvises på forventet sted. Dette, og det at det mangler en beskrivelse av hvor nøye hunden ble undersøkt med avleseren, gjør at rådet ikke har tilstrekkelig grunnlag for å uttale om ID-merkingen var blitt utført på korrekt måte. Rådet kan derfor ikke uttale seg om veterinæren kan bebreides for dette, eller om det berodde på utilstrekkelighet i undersøkelsesmetoden ved kontrollen.

Når det gjelder behandlingen av den allergiske reaksjon ved insektstikket 05.09.99 og rovtannsskaden og betennelsen påvist ved R dyreklinikk 01.11.99, er tidsperspektivet så langt (ca. 2 måneder) at det ikke er grunnlag for å hevde at det er en årsakssammenheng mellom veterinær Ys behandling og den senere oppståtte betennelsen i rovtannen.