Sak nr. 1365 Sak nr. 1365: Innførsel av hund til Storbritannia – krav om erstatning etter feil informasjon fra veterinær

Kategori
119
Dyr
115
År
2005
Referansesaker

Sak nr. 1365: Innførsel av hund til Storbritannia – krav om erstatning etter feil informasjon fra veterinær

Saken gjelder veterinærens ansvar for utgifter påført hundeeier på grunn av feil informasjon i forbindelse med betingelser for midlertidig innførsel av hund til England (transitt til Irland).

Rettsrådets uttalelse:

Saken gjelder veterinærens ansvar for utgifter påført hundeeier på grunn av feil informasjon i forbindelse med betingelser for midlertidig innførsel av hund til England (transitt til Irland). A og B tok kontakt med R Dyreklinikk ved veterinær X for å innhente informasjon om hva som måtte gjøres med hensyn til å oppfylle betingelser for å innføre hund til England og Irland i forbindelse med et midlertidig opphold i Irland. Hunden fikk de nødvendige vaksiner mot rabies. Imidlertid ble det ifølge eiers brev av 03.08.05 opplyst fra veterinæren at ”rabiesvaksinen måte tas 6 mnd. før innreise til England og at hunden måtte ha utviklet antistoffer for rabies før reisen kunne foretas.”

Eier oppsøkte R Dyreklinikk dagen før avreise for å forsikre seg om at hunden hadde fått alle nødvendige vaksiner, og at hundens pass var i orden. Veterinær X ba dyreeierne kontakte den britiske ambassaden for å undersøke hvilke spesielle regler som gjelder ved innførsel av hund til England. Eierne gjorde dette, men fikk til svar at ”de kunne ikke se at noe var utelatt - forutsatt at vaksiner og pass var formelt klarert med ansvarlig veterinær”.

Da eierne og hunden ankom grensekontrollen ved Calais, fikk hunden ikke innreisetillatelse fordi innførselskravet om at det måtte ha gått minimum 6 måneder etter at antistoffer mot rabies var påvist, ikke var oppfylt. Eieren hevder også i sitt brev at det var andre mangler ved hundens pass som også bidro til at de ikke fikk innreisetillatelse, uten at dette ble spesifisert nærmere. Ifølge veterinærens brev til rettsrådet bekrefter han opplysninger som er gitt i eiernes brev av 03.08.05. Rettsrådet har således lagt de opplysninger som kommer fram i dette brevet, til grunn for sin uttalelse.

Vaksine mot rabies er ikke vanlig del av vaksinerutinene for hunder som er norskfødte, og som har oppholdt seg hele livet i Norge. Det kan derfor ikke være tvil om at veterinæren måtte ha forstått at vaksinasjonen skulle være en del av et program som tok sikte på innførsel til England og Irland, slik eieren også informerte han om på et tidlig tidspunkt. Regler for innførsel til ulike land varierer, og reglene endres ofte. Dette vanskeliggjør mulighetene for å holde seg orientert. England har spesielle regler som avviker noe fra dem som gjelder i EU og EØS området for øvrig. Veterinærer bør så langt det er mulig, holde seg orientert om de regler som gjelder for inn- og utførsel fra Norge når han eller hun påtar seg å utstede hundepass. Imidlertid bør også i hundeieren sørge for at vilkårene for innførsel til angjeldende land til enhver tid er oppfylt. I dette tilfellet kontaktet eieren ambassaden for å forsikre seg om at ”noe ikke var glemt”. Ved denne spørsmålsformuleringen fikk han til svar at de ikke kunne se at noe var utelatt, og den som svarte på ambassaden, forutsatte at veterinæren formelt hadde klarert dette. Imidlertid ble det ikke spurt om vilkårene for innførsel, slik veterinæren hadde forstått og formidlet dem, var oppfylt.

Rettsrådet vil hevde at eieren i foreliggende tilfelle hadde forsøkt å skaffe seg opplysninger om at alt var i orden, men uten å få seg forelagt hvilke krav som egentlig forelå for import på angjeldende tidspunkt. Veterinæren hadde ikke på noe tidspunkt selv undersøkt reglene for innførsel til England, selv om han hadde fått i oppdrag å vaksinere og utstede pass for hunden for innførsel til England/Irland. Rådet vil derfor hevde at han i dette tilfelle ikke kan fraskrive seg ansvar for utfallet ved å be eieren undersøke med ambassaden så sent som dagen før avreise. Det er således etter rådets mening direkte sammenheng mellom veterinærens feilinformasjon til hundeeieren og utfallet av saken, det at hunden ikke fikk innreisetillatelse.

Rettsrådet vil derfor hevde at veterinæren har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.