SAK NR. 1360: HUND – KNEOPERASJON

Kategori:
119
Dyr:
115
År:
2005
Referansesaker:
SAK NR. 1360: HUND - KNEOPERASJON

Rettsrådets uttalelse:

En langhåret collie tispe, ”L”, f. 09.09.2000 begynte ifølge eier å halte på venstre bakbein 14.04.05, og veterinær ble kontaktet. Den 18.04.05 foretok veterinær X ved R Dyreklinikk en klinisk undersøkelse, tok røntgenbilde av venstre bakbeins kneledd og stilte diagnosen distorsjon av kneledd. Hunden fikk et smertestillende legemiddel (RimadylÒ), og eieren fikk beskjed om å holde hunden i ro i 14 dager. Fordi hunden fortsatt haltet til tross for behandling, ble den undersøkt igjen allerede den 21.04.05 av veterinær Y. Han hadde mistanke om at hunden hadde skade i korsbåndet i kneet, og hunden ble operert for dette 27.04.05. Ifølge veterinærens journal fra operasjonen var korsbåndet strukket, men ikke røket. Leddkapselen ble sydd med Prolen 2-0. Ved fjerning av stingene i huden 06.05.05 var hunden fortsatt halt. Den 11.05.05 ble hunden undersøkt av veterinær X igjen fordi hunden hadde fått en hevelse i kneet to dager etter at stingene var fjernet. Veterinæren foreslo at hunden skulle opereres i kneet igjen, noe eieren avslo, og veterinæren foreskrev i stedet behandling med det smertestillende legemiddelet RimadylÒ og antibiotika (TribrissenÒ). Hevelsen i kneet gikk gradvis tilbake, og behandlingen med smertestillende ble avsluttet 21.05.05. Hunden ble igjen halt og hadde problemer med å stå på foten allerede dagen etter. Eieren tok da kontakt med veterinær Z ved S Dyreklinikk som fant at hunden hadde medial patellaluksasjon. Reoperasjon av kneet ble foretatt der den 31.05.05. Veterinæren observerte, ifølge journalen, at det var få suturer i leddkapsel og fascie, at disse vevsstrukturene hadde glidd fra hverandre, og at det var noe suturmateriale (her angitt som Prolen 3-0) i leddkapselrestene.

Eier ønsker rettsrådets vurdering av om undersøkelse, diagnose og behandling av hundens bakbeinshalthet var lege artis, og om operasjonen kunne vært unngått.

Ifølge journalen var det en instabilitet i kneleddet, beskrevet som skuffebevegelse. På bakgrunn av dette hadde veterinæren mistanke om korsbåndsruptur. Da det viste seg ved åpning av leddet at korsbåndet likevel ikke var røket, ble leddet lukket. I den forbindelse fjernet veterinæren en ellipse i leddkapselen før han lukket såret i den hensikt å oppnå stabilitet i kneleddet.

Graden av instabilitet i leddet på operasjonstidspunktet, hundens størrelse, og om det foreligger degenerative forandringer i kneleddet, vil være faktorer som avgjør valg av behandling. Det er vanskelig å bedømme hvor ustabilt leddet var i ettertid uten at en har hatt anledning til å undersøke hunden. Korsbåndsruptur gir i tillegg til den beskrevne skuffebevegelse medial rotasjon av leggbeinet (tibia) som disponerer for medial patellaluksasjon. Innstramming av leddkapselen vil kunne bidra til å redusere denne risikoen.

Rettsrådet hadde ønsket både en mer utførlig journal fra første gang hunden ble undersøkt og en mer detaljert operasjonsbeskrivelse fra første gangen hunden ble operert. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger vil rettsrådet ikke kunne hevde at operasjonen var unødvendig. Valg av metodikk kan heller ikke sies å være kritikkverdig med tanke på at metodikken veterinæren valgte, kunne bidra til å stabilisere leddet, og fordi leddet, selv med intakt cranialt crusiataligament, var funnet å være ustabilt.

Det faktum at det oppsto en medial patellaluksasjon som komplikasjon, skyldes etter rådets mening derfor ikke operasjonsmetoden, men at suturen løsnet i ettertid. Den eksisterende instabilitet i leddet, åpning av leddet lateralt, og løsning av suturene vil sammen med eventuelle bygningsmessige disposisjoner kunne føre til medial patellaluksasjon.

Åpning av et kneledd ved mistanke om cranial crusiataruptur regnes som en rutinemessig operasjon. Selv om diagnosen viste seg å være feil, er det vanskelig for rettsrådet å fastslå om skuffebevegelsene og de andre symptomene veterinær Y beskriver i journalen, var av et slikt lite omfang at operasjonen må regnes som unødvendig.

Når det gjelder komplikasjonene som oppsto, er de av en slik karakter at det er vanskelig å fastslå om suturdimensjonen alene er av avgjørende betydning. Nålens egenskaper, antall suturer, antall lag suturert og hundens bevegelsesmønster etter operasjonen er faktorer som rettsrådet ikke har tilstrekkelig opplysninger om til å si at lukkingen av leddet ikke var utført lege artis.

Rådet er derfor av den oppfatning at det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å hevde at veterinær Y har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.