Sak nr. 1380 Hund - skade i bakbein

Kategori
119
Dyr
Hund
År
2006
Referansesaker

Her kommer relatert informasjon - denne blokken finnes kun hvis dette feltet er utfylt

Hund - skade i bakbein

Langhåret collie tispe f. 02.08.05, L, kom 20.03.06 inn til undersøkelse ved R Dyreklinikk, fordi den i følge eieren haltet på venstre bakben.

Rettsrådets uttalelse:

 

Langhåret collie tispe f. 02.08.05, L, kom 20.03.06 inn til undersøkelse ved R Dyreklinikk, fordi den i følge eieren haltet på venstre bakben. Ved undersøkelsen var hunden 3-4 grader halt på venstre bakbein. Den var tydelig øm ved bøye og strekkebevegelser, venstre bakbein pekte til siden fra hasen og ned, og venstre has kjentes varm og var øm. Røntgenbilde av beinet i dorsoventralplan viste, i følge journal av 20.03.06, "tydelig skjevhet i hasen. Vekstlinjen i tibia er unormalt bred og ujevn. Det later til at selve tibia har en unormal vinkel". Diagnoser: halthet og traumatiske/ mekaniske skader i haseledd. Behandlende veterinær ved R Dyreklinikk konsulterte 23.03.06 veterinær X ved S Dyreklinikk som anbefalte osteotomi, og hunden ble henvist dit for vurdering av operasjon.

 

Eier fikk ved en tilfeldighet vite at en slik operasjon også kunne utføres av veterinær Y ved T Dyrehospital, og at operasjonen ville koste mindre der. Hunden ble undersøkt klinisk ved T Dyrehospital før operasjonen den 05.04.06. Det ble tatt ett røntgenbilde som er forelagt Rettsrådet. Det framgår ikke av journalen hvorvidt det ble medsendt røntgenbilder fra R Dyreklinikk til T Dyrehospital, men det er angitt i eiers framstilling av saken at sykehistorien var medsendt, men at veterinær Y ikke ville se på denne. I følge journalen fra T Dyrehospital opprettet 05.04.06 og ferdigstilt 04.05.06, viste røntgenbildet "knusning av fibula, denne har fått forstyrret beinveksten etter ulykke og presser tibia lateralt ut av det distale leddet". Diagnose: traumatiske/mekaniske skader - Tibia/fibula. Ved operasjonen ble aksefeilen forsøkt rettet ved at det ble tatt ut en bit (ca 3 cm) av leggbeinet (fibula), og det ble lagt inn fettvev i området. Aksefeilen i tibia ble ikke korrigert kirurgisk, men ble forsøkt korrigert ved bruk av skinne.

 

Da eier møtte fram for å hente hunden samme dag den var operert, var veterinæren ikke til stede, men en annen ansatt var der. Hunden lå tilgriset av urin og fæces ifølge eier, og eier mente hun fikk utilstrekkelig forklaring på etterbehandling. Hunden var til etterkontroll hos veterinær Z ved T Dyrehospitals filial i U den 06.04 og 07.04, og hos veterinær Y den 10.04, 18.04, 22.04 og 08.05. Ifølge journalutskrifter fra veterinær Y var han fornøyd med utviklingen. Eier ga inntrykk av at hun ikke var fornøyd med utviklingen og tok 22.05.06 kontakt med R Dyreklinikk for kontroll. Ut fra de kliniske funnene og røntgenbildet beskrevet i journalutskrift av 23.05.06, henviste veterinæren ved R Dyreklinikk hunden til S Dyreklinikk for ny operasjon. Hunden ble undersøkt der av veterinær X (journal av 31.05.06) og ny operasjon, alternativt avlivning, ble vurdert. Hunden ble operert ved R Dyreklinikk.

 

Eier ønsker en faglig vurdering av den operasjon og behandling av hunden som ble foretatt av Y ved T Dyrehospital.

 

Det synes å være enighet mellom veterinærene som har behandlet hunden, om at det forelå en aksefeil i tibia hos denne hunden. Det er i litteraturen beskrevet en viss rasedisposisjon for en slik aksefeil hos collie og mynde.

 

Ifølge veterinærmedisinsk litteratur bør et akseavvik i distale tibia av denne størrelsesorden hos en hund nær skjelettmodenhet korrigeres med kileosteotomi og fiksering med plate.

 

Partiell ostectomi av distale fibula med innleggelse av et fritt fettinterponat for å oppnå spontankorreksjon av akseavviket, forutsetter at det var fibula som forårsaket retardasjonen i tibias vekst, samt at det var et tilstrekkelig gjenværende vekstpotensiale for korreksjon. I dette tilfelle var ingen av disse forutsetningene sannsynliggjort og oppfylt.

 

Veterinær Y har således opptrådt uaktsomt da han ikke valgte å foreta korreksjonsosteotomi for å rette aksefeilen i distale tibia. Utilstrekkelig kjennskap til aldersrelatert vekstpotensiale og ortopedisk korreksjonsmetode resulterte i at operasjonsmetoden i dette tilfellet er å anse som en feilbehandling.

 

Rettsrådet mener at dette har medført en unødig lang rekonvalesens og unødig lidelse for hunden, og eieren er påført økonomisk skade (merutgifter).  Rådet finner derfor at veterinær Y har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.